Tegning: Finn Graff:
Tegning: Finn Graff:Vis mer

Metoo og maktkamp:

Partipolitikk på sitt verste

I metoo-sakene har maktkamp tåkelagt fakta. Partiene må ta et oppgjør med sin blinde og ødeleggende hang til intern strid.

Kommentar

I fjor reiste jeg på nær samtlige av partienes landsmøter. De er fascinerende møteplasser. Partifeller bruker to-tre dager på å krangle om alle detaljer i partiets politikk, vedta den og raskt etablere én felles sannhet. Flere enn meg lar seg begeistre av denne ånden, evnen til å finne sammen om budskapet.

Men under overflaten fortsetter rivningene. Striden om politiske veivalg fortsetter, maktbalansen mellom ulike fraksjoner og fylkeslag telles og veies. Kampen internt i partiene kan være langt tøffere enn mellom dem. Hva er stillingen mellom Oslo Ap og Akershus Ap? Du kan være trygg på at noen følger med på målscoren.

Det er ikke unaturlig at det blir sånn. I alle organisasjoner av en viss størrelse danner det seg leire som internt kjemper om definisjonsmakten. Politikken skiller seg likevel ut. Her råder demokratiet i mye større grad enn andre steder. En bedriftleder kan kjempe gjennom sin sak, selv om flertallet skulle stritte imot. I partiene er det veldig ofte flertallet som avgjør. Det betyr at du må holde orden på stemmetallet ditt, og orientere deg så du ikke stemmer avvikende. Det sørger for orden i rekkene. Det betyr også at hvilken leir du befinner deg i kan spille vel så mye rolle for hva du støtter, som selve innholdet i saken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dette landskapet er Trond Giske blitt regnet som en klassespiller. Denne på mange måter nyttige egenskapen er nevnt i en morsom sekvens i selvbiografien til Jens Stoltenberg. På et landsmøte på tidlig nittitall er Giske klar til å mobilisere for Stoltenbergs kandidatur som partileder. «Æ e i gang», sier Giske og forsvinner inn blant delegatene etter å ha fått klarsignalet fra Stoltenberg.

Nå truer maktkampen rundt ham med å rive partiet i filler. Mønsteret er velkjent etter å ha fulgt metoo-sakene i de politiske partiene i vinter: Varsler og bekymringsmeldinger er blitt tolket som del av et maktspill, og dermed avfeid eller mistenkeliggjort. Det forblinder partiorganisasjonene. Den inngrodde refleksen om at alt til enhver tid er en del av et maktspill, fører til at man ikke skjønner det opplagte: Å finne ut av hva som er sakens realiteter, og rydde opp i dem, trumfer revirkampen. I møte med de mellommenneskelige konfliktene i metoo-saken har maktkampen i partiene vist seg fra sin verste side, og avslørt sitt dysfunksjonelle potensial.

Maktkamper blir alltid spektakulære i Arbeiderpartiet, men den begrenser seg ikke til dette partiet alene i metoo-sammenheng. I alle de offentlige sakene om varsler i partiene, er maktkamp en helt sentral ingrediens. Sandra Bruflot, som tok over da Kristian Tonning Riise trakk seg som Unge Høyre-leder 11. januar, lettet selv på sløret under partiets første pressekonferanse om saken. Da Tonning Riise skulle gjenvelges som UH-leder i 2016, var det mange som mente det var naturlig at hun skulle ta over. På samme tid dukket det opp rykter om Tonning Riises oppførsel. Bruflot sjekket en av ryktene, som hun mente viste seg å ikke stemte. Dermed tolket hun resten av bekymringene - inkludert at et fylkeslag ikke ville ha besøk fra sin egen ungdomspartileder i tre år - som del av rykter og maktkamp.

I Frp sto en nominasjonskamp i Østfold Frp sentralt da varslene om Ulf Leirstein ble meldt inn. Jon Gåsvatn kjempet om stortingsplass med Leirstein, og var mannen som sendte den avgjørende informasjonen som ikke ble håndtert og nå har gitt partiledelsen kollektiv hukommelsessvikt.

Hvis vi spoler tilbake til Søviknes-saken, ser vi at det samme mønsteret trer fram. Partiledelsen forsøkte å feie saken under teppet og hevdet at den fremadstormende politikeren var offer for ondsinnede rykter i forbindelse med nominasjonskampen i Hordaland. Saken ble seinere henlagt av politiet, men Søviknes innrømmet å ha hatt sex med en da 16 år gammel FpU-er på et partiarrangement. Altså det vi i dag ville karakterisert som en klassisk metoo-sak. Den omstridte tidligere Frp-profilen Vidar Kleppe var en varslerne. Det skal ha blitt tolket som forsøk på posisjonering siden Kleppe utfordret Søviknes som nestlederkandidat. Siv Jensen skal ha blitt rasende på jenta som fortalte historien til Kleppe. Hvordan kunne hun finne på å gjøre noe sånt, skal Jensen ha sagt til jenta.

Problemstillingen ser ut til å være universell. Det forteller at dette er en iboende dårlig egenskap som partiene må ta lærdom av. Det har allerede vært mye snakk om alkoholkultur og behov for gode varslingsrutiner i kjølvannet av metoo. Et like viktig strukturelt problem er maktkampenes tendens til å tåkelegge fakta og motiver. Som ødelegger mennesker. Det er rett og slett farlig. Både for enkeltmenneskene som blir fanget i det, og for partiene som står igjen som et sted du lurer på om det er trygt å sende unga dine.