Partipolitiske forlag?

FORLAG OG IDEOLOGI: I sumarens forlagsdebatt har Tine Kjær i Piratforlaget gjentekne gongar freista å redusera eit viktig spørsmål – bør norske forlag vilja noko meir med bøkene sine, utover å tena pengar? – til bakstreverske draumar om 1970-talet. I sitt siste innlegg held ho fram denne strategien, og hevdar at Forlaget Manifest si avvising av det apolitiske forleggeri inneber at vi vil at norske forlag skal «markere (parti)politisk ståsted» (Dagbladet 31. juli).

På same måte som Kjær har vanskar med å tenkja at «ideologi» kan vera noko anna enn «1970-tal» verkar det uråd for ho å tenkja at politikk er noko meir enn partipolitikk. Men å innta ein politisk ståstad kan også bety dette: Å føla eit moralsk krav om å kopla si forståing av samfunnet med eit syn på kva som er den (politisk) beste vegen å gå. Å knyta erkjenning til handling, altså. Er ikkje litteraturen, og boka som medium, særleg eigna til dette?

Vi skulle, tilliks med Dagbladets Unn Conradi Andersen, gjerne sett fleire norske forlag som torde å vera politiske i denne tydinga. Her tykkjer vi Kjær og Piratforlaget er alt for dogmatiske i si tru på at forlag berre bør ha éin ideologi: ”ingen ideologi overhodet”. Resultatet av denne tenkinga ser vi i norsk bokbransje i dag: Ein skal kunne gje ut «alt», berre tekstane har høg nok ”kvalitet”. Dei fleste norske bøker kunne i prinsippet ha vore gjeve ut på kva som helst anna norsk forlag. Vi trur vi ville fått spanande litteratur, viktigare debattbøker og meir mangfald i norsk bokbransje dersom fleire forlag hadde vore kritiske til denne ”forleggerismen”, og heller tona eige litteratursyn, eigen agenda.

Kjær trur visst skiljet mellom politiske og ikkje-politiske forleggjarar går mellom folk som trur på bestemte ideologiske retningar og alle andre. For vår del skil vi mellom forleggjarar som har ei forståing og interesse for politikk (fordi dei sjølve har ein politisk ståstad) og dei som ikkje har det (og trur dei er ”nøytrale”). Det vi held fram som verdifullt er altså ikkje ein bestemt redaksjonell ståstad, men at dei redaksjonelt involverte forstår kva det vil seia å skriva politisk/ideologisk litteratur. Ikkje for å tvinga sitt syn på kvar og ein forfattar, men for å kunne gjera kvalifiserte vurderingar og gje forfattaren motstand.

Slik sett er politisk ståstad ein føresetnad for redaksjonell kompetanse, i alle fall for å utvikla god debattlitteratur. Og for oss er det difor ingen motsetnad mellom å vera eit politisk forlag og samstundes ha redaksjonell autonomi. I Kjærs hovud, der politikk er synonymt med partipolitikk, er dette sjølvsagt annleis. Men det er hennar problem, ikkje vårt.