Partnere i krig og kaos

Ingress

Meninger

Det var mange rare partnere som hoppet til køys sammen da USAs utenriksminister John Kerry inviterte til militær dugnad i Paris i går. Behovet for å bekjempe Den islamske staten i Irak og Syria gjør at USA nok en gang stabler på beina en «koalisjon av villige». Men hvor villige er de villige, og hvilke motiver, og hvilke motforestillinger, har de til å la seg regne inn i det amerikanske manntallet av «villige»?

Det er ingen tvil om behovet for å bekjempe IS. Ei gruppe som uttrykker stor glede og tilfredshet ved å skjære hodene av vestlige gisler demonstrerer et menneskesyn og en ondskap som vekker berettiget avsky og sinne. Det er lett å være enig med Storbritannias statsminister David Cameron, som kaller morderne for «monstre, og ikke muslimer». Og det er avskyen kombinert med angsten for IS som er den viktigste mobiliseringsfaktoren for koalisjonen som har satt seg som mål å knuse IS. Dette er en koalisjon mer på tross av enn på grunn av.

Den politiske mosaikken i koalisjonen er vanskelig. Den forutsetter at sunnier, sammen med USA og Vesten, tar hovedansvaret for å bekjempe de sunnimuslimske ekstremistene i IS. De sunnimuslimske Golf-statene skal slåss sammen med den shia-dominerte regjeringen i Bagdad mot sine «naturlige allierte», sunniene i Irak og Syria.

Bildet blir ikke enklere av at IS kontrollerer et stort område i både Irak og Syria, og at de IS-soldatene som blir bombet i Irak lett kan flytte over til Syria, hvis det skulle bli for hett rundt ørene på dem. I Syria sitter imidlertid president Bashar al-Assad fortsatt ved makta. Og Assads allierte, Russland, har gjort det helt tydelig at de ikke aksepterer bombing i Syria uten at Assad på forhånd har godkjent det. Denne suppa av allianser og føringer gjør at det vil bli vanskelig for USA å få et vedtak i FNs sikkerhetsråd som legaliserer krigen mot IS, i hvert fall i Syria.

Norge er spurt om å bidra. Utenriksminister Børge Brende sier at det ikke kommer på tale at Norge bidrar med bakkestyrker eller kampfly. Brendes svar er i tråd med en norsk tradisjon om å ikke engasjere seg militært i oppdrag som ikke har et klart FN-mandat. I koalisjonen av villige, er Norge ikke veldig villig. Det er best slik.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook