Partnerskapsbølgen - bare en liten krusning?

i USA er het, og mange spår at den vil prege den kommende valgkampen. I San Francisco har homofile vielser skjedd på løpende bånd selv om det er usikkert om en slik vielse vil få noen juridiske konsekvenser for dem det gjelder. President Bush har svart med å ville endre grunnloven slik at hver enkelt stat ikke skal kunne åpne for slike ekteskap. De som tenker som presidenten, bruker gjerne Norge og Skandinavia som eksempel på hvor galt det kan gå om to av samme kjønn får adgang til å legalisere parforholdet. Vår partnerskapslov har, om vi skal tro dem rett, skylden for at så mange barn fødes utenfor ekteskap og for veksten i samboerskap. Slutningene er mer enn tvilsomme. Ekteskapet hadde tapt terreng lenge før partnerskapsloven ble innført. Også her i landet har vi for tiden en intens, om enn noe annen homodebatt. Få tar til orde for at klokken skal skrus tilbake og partnerskapsloven oppheves. Hos oss debatteres det hvorvidt par av samme kjønn skal kunne gifte seg i kirken, og ha rett til adopsjon og assistert befruktning på lik linje med gifte par. Debatten kan lett få oss til å tro at det inngås et anselig antall partnerskap og at vi står overfor en raskt voksende gruppe. For motstandere av ytterligere likestilling med ekteskap vil nettopp dette kunne oppleves som en betydelig trussel. For dem som kjemper på den andre siden, kan mange partnerskap tas til inntekt for kravenes berettigelse.

MEN HVA HAR

egentlig skjedd? Etter ti års erfaring med partnerskapsloven kan det være på tide med en oppsummering. Siden loven om registrerte partnerskap trådte i kraft i 1993, er det inngått godt og vel 1 400 partnerskap. Det var spesielt mange det første året. Mange homofile par hadde åpenbart ventet på muligheten for å legalisere et mangeårig forhold. Deretter gikk antallet partnerskap noe ned, men har i de senere årene økt. I 2002 ble det inngått 183 partnerskap mot 24 000 ekteskap. Et gjennomsnitt på under 150 per år ligger godt under de 300-400 som ble anslått før loven trådte i kraft. Få eller mange avhenger selvsagt av hvor stor andel av befolkningen som foretrekker partner av samme kjønn. Med henvisning til Kinseys berømte rapport fra 1950-tallet var det lenge vanlig å anslå andelen homofile i befolkningen til ti prosent. Men ti prosent er bare ett av en rekke tall som Kinsey opererte med, nærmere bestemt andelen menn i befolkningen som mer eller mindre kunne sies å være utelukkende homoseksuelle. Nyere befolkningsstudier, basert på mer representative utvalg enn det Kinsey benyttet seg av, finner langt lavere andeler. I dag synes de fleste å være enige om at andelen ligger under fem prosent og lavere for kvinner enn for menn. Homoseksualitet behandles som oftest som et flerdimensjonalt fenomen, det vil si at en prøver å fange opp ulike grader og variasjon over livsløpet. Hvor mange som på slikt grunnlag kan tenkes å benytte seg av partnerskapsloven, må nødvendigvis bli ganske usikre anslag.

HYPPIGHETEN AV

partnerskapsinngåelser må selvsagt også sees i sammenheng med den generelle aksepten av homofili og villigheten til å stå åpent frem. Mange homofile samboere finner det antagelig unødvendig å legalisere forholdet, slik vi ser blant mange heterofile samboerpar. Allerede før partnerskapsloven ble vedtatt, fantes det dessuten grupperinger innenfor de homofiles egne rekker som aktivt tok avstand fra reformen. Også i dag er det uenighet om strategien skal være å kjempe for «normalisering», eller for seksuell frigjøring og nettopp retten til å være annerledes. Hva kjennetegner så dem som hittil har valgt å inngå partnerskap? Totalt er det flere menn enn kvinner, men kvinneandelen er økende. 43 prosent av de nye partnerne i 2002, var kvinner. De registrerte partnerne er gjennomgående godt voksne personer, og ikke sjelden er aldersavstanden mellom de to betydelig. Gjennomsnittsalderen for parene er nærmere 38 år, og den gjennomsnittlige aldersavstanden er syv år. Begge deler langt mer enn blant ektefolk. Partnerskapene er oftere tverrnasjonale enn ekteskap flest. Omlag hvert tredje partnerskap er inngått mellom en norsk og en utenlandsk statsborger. Det er særlig mennene som finner seg en partner av annen nasjonalitet. I om lag hvert femte partnerskap har minst en av de to vært gift tidligere. Dette gjelder spesielt for kvinner.

DET SOM HAR

vært mest omdiskutert i det siste, er homofiles og lesbiskes muligheter for å bli foreldre og aktive omsorgspersoner. Noen har endog hevdet at det har vært en babyboom blant homofile og lesbiske. Hvor mange homofile samboere som har fått barn, finnes det ikke tall for. Men frem til og med 2002 var det født 23 barn av mødre som levde i registrert partnerskap. Det beskjedne antall barn født i partnerskap må selvsagt veies opp mot at mange av partnerskapene ikke har vart så lenge. En større andel av partnerne hadde allerede barn da de inngikk partnerskapet, henholdsvis 13 prosent av mennene og 24 prosent av kvinnene. Langt fra alle disse bor sammen med barna. Ved inngangen til 2003 var det i alt 73 partnerskapsfamilier som hadde ett eller flere barn i husholdningen. Til sammen hadde disse 73 familiene rundt 100 barn. Hvor mange barn som lever med homofile samboerpar er ukjent, men uansett vil nok de fleste forestille seg langt høyere tall når det snakkes om en babyboom. To grupper har til nå hatt spesielt høy skilsmisserisiko, nemlig de lesbiske parene og par der en av de to kommer fra et ikke nordisk land. I disse analysene er det tatt hensyn til mange andre faktorer som vanligvis påvirker skilsmisserisikoen, som alder, aldersforskjell mellom partnerne, om en tidligere har vært gift, barn og utdanning.

DEN BETYDELIGE

overrisikoen i mange av de tverrnasjonale partnerskapene og spesielt der den ene kommer fra et tredjeverden land, er ikke like overraskende tatt i betraktning av hva vi ellers vet om betydningen av kulturforskjeller. Her har de tverrnasjonale partnerskapene også et tilleggshandikap. Så lenge det bare er et lite mindretall av land som har åpnet for «same-sex marriage» eller registrert partnerskap, står de ikke fritt i å velge hvilket land de vil bosette seg i for fortsatt å bli behandlet på linje med ektepar. Sammenholder vi partnerskap med ekteskap inngått samme år, er sannsynligheten for at det har endt med skilsmisse ikke så forskjellig, rundt 16 prosent etter seks år. Men kan hende er de ikke så like om vi nok en gang tar hensyn til faktorer som vanligvis betyr noe for skilsmisserisikoen. Slike analyser er foreløpig bare gjort i Sverige. De viser at partnerskapene har en overrisiko for brudd, og at denne er langt større for lesbiske par enn for partnerskap mellom to menn. Økende mangfold er et typisk trekk ved vår tids familiemønster. Registrerte partnerskap eller «same-sex marriages» føyer seg inn i dette bildet. Men enten en er for eller i mot dette mangfoldet, synes det riktigere å snakke om en liten krusning enn en stor bølge.