Partnerskapsloven - en parentes

P>

PARTNERSKAPSLOVEN

er en historisk parentes. Det som i sin tid var et viktig juridisk gjennombrudd for homofiles rettigheter, viser seg nå å være en ordning som diskriminerer i en slik grad at den ikke er juridisk holdbar. Et økende antall domstoler slår nå fast at homofile ikke kan henvises til en annenrangs form for ekteskap. Der er derfor bare snakk om kort tid før homofile vil få lov å inngå ekteskap i de fleste vestlige land - også i Norge. Det er faktisk et spørsmål om norske homofile i Norge ikke allerede i dag har lov å gifte seg.

Flere og flere land og delstater innfører nå forskjellige former for partnerskap, ekteskapslignende former for legalt anerkjente samliv som alle har det til felles at de er mindre omfattende enn ekteskap. Dette er vel så mye et resultat av at lovgiverne frykter at de ikke lenger har noe valg enn å innrømme homofile noenlunde samme rettigheter heterofile ekteskap, som et resultat av økt toleranse. En rekke domstoler har allerede slått fast at myndighetene ikke har noe alternativ.

Høyesterett i Vermont påla myndighetene i 2000 å gi homofile samme muligheter som heterofile, noe som førte til en statlig partnerskapslov. Men det er usikkert om Vermonts høyesterett ville godtatt denne løsningen i dag. Høyesterettene i de kanadiske provinsene Ontario, Quebec og British Columbia kom med tilsvarende bestemmelser i 2003, men med den forskjellen at de ikke godtar noen egen ordning for homofile par: Ekteskapsloven skal også inkludere likekjønnede par. Som Ontarios høyesterett slo fast: En egen partnerskapslov mente at det ble «separat, men ulikt» ordning og var å sammenligne med raseskillet i Sydstatene. Også i Massachusetts har høyesterett fastslått at homofile har rett til å gifte seg, og de fleste juridiske eksperter presiserer at en partnerskapslov antagelig ikke vil være tilstrekkelig for å oppfylle denne rettsordren. Bare full likestilling innenfor ekteskapsloven er tilstrekkelig.

DET ER DEN STADIG ØKENDE

forståelsen av at man ikke lenger kan holder homofile par fra å ha de samme rettighetene som heterofile, som er grunnen til at de sterkt religiøse og konservative republikanerne ønsker et grunnlovstillegg som forbyr homofile ekteskap. De har forstått at den eneste måten å hindre domstolene fra å tillate homofile å gifte seg, er å endre hele det grunnleggende rettsprinsippet.

Nederland og Belgia har myndighetene selv initiert og innført ekteskap for homofile uten at de er blitt pålagt dette av domstolene. Prinsippene er likevel de samme som de man har hørt i domstolene. Som den belgiske helseministeren Magda Alvoet sa i 2001: «Regjeringen anser retten til å gifte seg som en grunnleggende rettighet og anledningen til å gifte seg som den eneste muligheten til å sørge for at homofile og heterofile par behandles likt.» Myndighetene i Taiwan har tilsvarende uttalt at de ønsker å innføre ekteskap for homofile.

Også FNs menneskerettighetssystem er i ferd med å legge et viktig grunnlag for homofile pars rettigheter. I saken Young mot Australia i 2003 fastslo FNs Menneskerettighetskomité at Australia hadde ingen rett til å forskjellsbehandle ugifte homofile og heterofile par økonomisk. Denne saken skaper en avgjørende presedens som vil ligge til grunn i en fremtidig behandling av den økonomiske diskrimineringen av homofile par så lenge de ikke har muligheten til å gifte seg.

PARTNERSKAPSLOVENS

innføring medførte riktignok en klar forbedring av homofiles juridiske situasjon i Norge. Samtidig er det også klart at partnerskapsloven var klar annenrangs å regne i forhold til ekteskapsloven. Uten dette klare premisset ville loven aldri gått igjennom, noe den bare gjorde så vidt (Alle stortingsgruppene unntatt SV og KrF var splittet i saken). I forhold til det økende kravet i Norge om formell likestilling av homofile og heterofile blir det dermed vanskelig å forsvare at homofile henvises til en egen partnerskapslov, når man tar lovens historie til grunn.

Det er flere momenter som nå gjør at en separat partnerskapslov for homofile er i ferd med å bli overflødig også i Norge. Den norske ekteskapsloven er kjønnsnøytral. Det er ingen ting i lovens bokstav som hindrer homofile par fra å inngå ekteskap. Selv om dette helt klart ikke var i lovens intensjon, har senere praksis faktisk satt denne opprinnelige intensjonen til side. Staten har allerede godkjent homofile ekteskap. Et heterofilt ektepar der mannen skiftet kjønn til kvinne, fikk i 2002 godkjennelse av Fylkesmannen i Oslo og Akershus for at de fortsatt er gift. Dette er en klar endring av tidligere praksis som har betydd at ektepar der en av partnerne har skiftet kjønn før har blitt tvunget til skilsmisse for så å få lov å inngå partnerskap. Når man allerede har juridisk anerkjent likekjønnede ektepar i Norge, blir ekteskapslovens kjønnsnøytralitet faktisk å forstå sånn at norsk lov godtar homoekteskap.

ET ANNET MOMENT

er at Norge godkjenner nederlandske, belgiske og kanadiske ekteskap. Det er altså bare et tidsspørsmål før homofile par som har inngått ekteskap i disse landene kommer til Norge og forlanger å bli anerkjent som ektepar, ikke partnere. Norsk lov skiller jo også på ektepartnere og registrerte partnere og kan derfor ikke annet enn å godta at disse homoparene faktisk er lovlig gift. Canada har for øvrig intet krav om at man må være bosatt i landet for å få lov å gifte seg der, noe mange utenlandske par allerede har gjort. Et hvert homofilt par i Norge som ønsker å inngå ekteskap, kan følgelig bare sette seg på flyet til Ontario eller British Columbia og komme tilbake som ektefolk.

Det siste momentet er religionsfriheten. Ingen myndigheter kan selvfølgelig pålegge religiøse samfunn at de også skal vie likekjønnede par. Men at trossamfunnene ikke har mulighet til å gjøre det, er tilsvarende problematisk. Det finnes mange trossamfunn som faktisk ønsker å vie homofile. Dette er senest blitt aktualisert i forhold til Human-Etisk Forbund (HEF) som har bedt om den juridiske retten til å forrette partnerskap. Dette er likevel, som HEF snart også vil innse, en ikke-sak. De trenger ikke noen lovendring for å kunne vie homofile par. De kan la dem inngå ekteskap. Både ekteskapslovens kjønnsnøytralitet og det faktum at det allerede finnes homofile ektepar i Norge gir HEF rett til å vie også likekjønnede par. At det når som helst vil komme homofile ektepar fra Nederland, Belgia og Canada som må godkjennes som ekteskap, representerer også en viktig juridisk parallell for HEF.

DET ER MED ANDRE ORD

bare et tidsspørsmål før det blir helt alminnelig med homoekteskap i Norge. Uansett hvor viktig partnerskapsloven var i sin tid, vil man snart kunne se tilbake på den som en historisk parentes, som bare et viktig skritt på veien til full likestilling mellom homofile og heterofile.