Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Partnerskapsloven 10 år

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN 1. AUGUST

2003 var det 10 år siden lov om registrert partnerskap trådte i kraft og 6. august 1993 ble de første partnerskap inngått i Oslo Rådhus. Loven gir to personer av samme kjønn muligheten til å inngå partnerskap med hverandre. Bak denne milepælen i homohistorien lå år med målrettet arbeid. I 1988 satte Det norske forbundet av 1948 og Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner ned en egen partnerskapsgruppe som organiserte og drev arbeidet for en partnerskapslov, blant annet gjennom aktiv lobbyvirksomhet overfor stortingspolitikerne. I 1989 innførte Danmark som første land i verden en partnerskapslov, og allerede året etter ble det fremmet et privat lovforslag fra fem stortingsrepresentanter om en tilsvarende lov i Norge. Det skulle imidlertid ta tre år før en nærmest likelydende lov ble vedtatt av Stortinget. Siden den gang har mellom 100 og 190 lesbiske og homofile par hvert år benyttet anledningen til å kunne stadfeste sin kjærlighet og sitt samliv på (nesten) samme måte som heterofile par.

PARTNERSKAP ET ANNENRANGS EKTESKAP?

Et registrert partnerskap har, med unntak av retten til vigsel og adopsjon, de samme rettsvirkninger som et ekteskap. Under forarbeidene til loven var det først og fremst spørsmålene rundt disse unntakene som var gjenstand for diskusjon og uenighet, både blant lesbiske og homofile og blant politikerne som behandlet lovforslaget. Dilemmaet for homobevegelsen var om en skulle akseptere en lov som forskjellsbehandlet homofilt og heterofilt samliv eller om en skulle kreve like rettigheter og dermed risikere at loven ikke ble vedtatt. Man landet til slutt på det første alternativet. Uten en slik strategi fra homobevegelsen ville loven neppe kommet på plass. En klar understreking av at partnerskapet ikke var likestilt med ekteskapet var det som måtte til for å få et flertall av fristilte stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet til å stemme for loven. Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe stemte samlet for. Noen av disse politikerne var nok villige til å gi lesbiske og homofile par full likestilling med heterofile ektepar, men de innså at dette var umulig fordi flertallet av norske politikere på denne tiden aldri ville gått med på det. Partnerskapsloven ble som den ble fordi noe bedre alternativ ikke var mulig. Til tross for de åpenbare manglene representerte partnerskapsloven i 1993 et stort fremskritt for norske lesbiske og homofile par som gjennom denne for første gang fikk noen som helst form for legal anerkjennelse av sitt samliv. Denne beskjæringen i partnerskapsloven i forhold til ekteskapsloven har imidlertid i manges øyne gjort partnerskapet til et slags annenrangs ekteskap.

SELV OM

partnerskapsloven på papiret likestiller homofile og heterofile par, er realiteten en annen. Lesbiske og homofile partnere er, som tidligere nevnt, utelukket fra å adoptere barn. Kvinner i partnerskap har heller ikke rett til assistert befruktning på samme måte som kvinner i ekteskapslignende forhold med menn. Et annet problem er at norsk lov gir religiøse trossamfunn rett til å diskriminere lesbiske og homofile. Trossamfunn har rett til å diskriminere på grunn av homofil samlivsform ved ansettelser, og retten til kirkelig vigsel er fremdeles forbeholdt det heterofile ekteskap. Når det gjelder inngåelse av partnerskap i religiøse former handler dette ikke bare om intolerante trossamfunn. Det finnes tros-/livssynsamfunn som er positive til lesbiske og homofile par, men de er gjennom lov avskåret fra å vie dem. Partnerskapsloven forbyr eksplisitt at inngåelsen skjer andre steder enn hos notarius publicus. Også folketrygdloven likestiller i utgangspunktet homofile og heterofile par, men slik er dessverre ikke virkeligheten. Ved ytelse av fødselspenger vil ikke begge parter i et lesbisk partnerskap ha rett på fødselspenger, i motsetning til et heterofilt par. Samtidig vil den biologiske mor i partnerskapet ikke lenger ha rett på utvidet barnetrygd. Dette er en klar tap/tap situasjon for de involverte.

ALT DETTE ER

eksempler på hvordan norske myndigheter i dag diskriminerer lesbiske og homofile. Det er absurd at enkelte former for diskriminering er straffbart og behandles av et eget ombud (kjønnsdiskriminering), mens diskriminering av lesbiske og homofile rett og slett legitimeres av myndighetene gjennom lovgivningen. LLH synes det er på høy tid at myndighetene nå retter fokus mot diskrimineringen i seg selv som fenomen. Diskriminering er like krenkende for menneskeverdet og like mye i strid med menneskerettighetene, uansett årsak. Når det nå vurderes å utvide likestillingsombudets mandat til også å omfatte etnisk diskriminering i forbindelse med at det kommer en egen lov mot etnisk diskriminering, må regjeringen sørge for at ordningen også omfatter alle andre former for diskriminering. Myndighetene må dessuten arbeide for å få på plass et mer helhetlig lovverk som inkluderer alle former for diskriminering, slik man har gjort det i Sverige.

KAMPEN FOR

de formelle rettighetene har alltid vært og er fortsatt viktig for homobevegelsen. LLH vil fortsette sitt arbeid for full formell likestilling mellom homofile og heterofile. Men like formelle rettigheter blir uansett ingen garanti mot diskriminering og undertrykking. Det er heller ingen garanti for at lesbiske og homofile og våre levemåter og samlivsformer blir anerkjent og respektert. Undersøkelser viser at homofobi og fordommer fortsatt lever i beste velgående i Norge og bidrar til at det livskvalitetsmessig er mange skjær i sjøen for lesbiske og homofile. Selv om kampen for de formelle rettighetene krones med seier, vil det fremdeles være behov for en sterk og levende homobevegelse. En homobevegelse som fungerer som vaktbikkje i diskrimineringsspørsmål, og som er en pådriver for å befeste verdier som likeverd og respekt for mangfoldet. Vedtaket av partnerskapsloven i 1993 står som en viktig milepæl i norsk homokamp. Full rettslig likestilling mellom ekteskaps- og partnerskapslovene er et lite, men viktig, delmål for LLH i tida som kommer.