PARTY: Vokalist Suggs og — ikke trompeten, men saksofonen til Lee Thompson — på Øya i går kveld.
Foto Nina Hansen
PARTY: Vokalist Suggs og — ikke trompeten, men saksofonen til Lee Thompson — på Øya i går kveld. Foto Nina HansenVis mer

Party, party

Madness er på Øya, og det er pur ska-galskap.


KONSERT: «Gleder du deg?», overhørte jeg en kar med Bad Manners-T-skjorte spørre en kompis midt blant bodene på Øya. Han var et stort smil, og jeg trengte ikke vente på svaret. Det var akkurat seks timer til de store heltene, gjenoppståtte Madness, skulle stå på Enga-scenen. Hvor lenge det er siden de sist var i Oslo, veit ikke engang bandet sjøl. Men de er i høyeste grad velkomne.

Pene i tøyet er de også. Dress, slips og mørke solbriller er det eneste som duger når gjengen med baggy trousers er tilbake.

Surfet på bølge
Ska-bølgen har vel aldri skylt over landet vårt, for å si det sånn, sjøl om det har dukket opp et og annet band her også. Men — fredag kveld surfet flere tusen Øya-publikummere gladelig på den — enten de husker bandet fra 70-og 80-tallet eller ikke.

Madness startet i 1978, og var sammen med The Specials ledende på den britiske ska-scenen. Etter hvert gikk de i en noe glattere popretning, og i 1986 var det slutt. Men — bare tilsynelatende. Årets album, «The Liberty Of Norton Folgate», det første med nytt materiale på ti år, konkurrerer med debuten «One Step Beyond...» fra 1979 om tittelen «Madness' beste».

Nostalgi
Bandet åpner like godt med første spor fra debuten, som også er tittellåten. Spor nummer to, «My Girl», kommer også raskt. Madness skammer seg ikke fortida. Låter som «Our House», «It Must Be Love», «House Of Fun» og «Madness» er spedd ut med høydepunkter fra årets kritikerroste utgivelse. Det handler altså ikke bare om nostalgi, men om et band som med det nye albumet beviser at de har livets rett også i 2009. Og kanskje enda noen år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På scenen står et band på ti som — storskjermen avslører det — også ser 30 år eldre ut. Lyden er tung og kantete, og noe av dynamikken forsvinner. Men det rammer ikke de fem blåserne, som fyller ut det lett gjenkjennelige lydbildet. Spesielt saksofonist Lee Thompson viser seg som en spretten fyr som bruker hele scenegulvet.

Suggs
Bandet frontes av en kul og smørblid vokalist Suggs, som fleiper med publikum og setter den uhøytidelige rammen rundt konserten. Publikum svarer med armer i været og over alt danses det — uansett hvor trangt det måtte være om plassen. Dette er moro med musikk, verken mer eller mindre.

Kanskje vinner Madness også noen nye sjeler for ska-musikken, som var forløperen til reggae, stammer fra New Orleans via Jamaiaca og hadde et oppsving fra 60-tallet og gjennom 80-tallet.

Madness var kongene på haugen deler av perioden, og er det nå også — sjøl om The Specials også er på gjenforeningsturné i år. Men de er ikke på Øya, så de teller ikke akkurat nå.

Etter 75 minutter er det bråslutt. Galskap, egentlig, det også. Det gikk fort, men det smakte godt.