Pasientombudet - en folkefiende?

I kjølvannet av striden mellom helse- og sosialombud Helge Hjort i Oslo og hans arbeidsgiver Oslo kommune v/byrådsleder Huitfelt kan det være interessant å se nærmere på mulige forsøk på «styring» av andre pasientombud, og hvordan ordningene fungerer.

Et åpent spørsmål er hvordan stillingene bør organiseres i tiden som kommer, jfr. forslag til ny lov om pasientrettigheter. Det er ikke bare idyll som hersker i den fylkeskommunale badeanstalten.

Folk flest husker vel best problemene i Østfold i 1993 - da pasientombud Anna Ording Haug etter en rekke konfrontasjoner med leger og politikere tok sin hatt og gikk. Hun opplevet nok å være en salgs «persona non grata» på denne tiden - både i visse politiske kretser og i administrative organ. Som pasientombud hadde hun fungert meget aktivt, det ble avdekket uheldige forhold, bl.a. førte hennes engasjement til at kontrollkommisjonen ved et psykiatrisk sykehus ble skiftet ut. Leder i helseutvalget ble også kastet. Situasjonen skapte uro og usikkerhet i sentrale styringskretser i fylkeskommunen. Nåværende ombud har ingen tilsvarende konflikter.

På den andre siden av Oslofjorden, i Vestfold, hadde pasientombudet også problemer - noen år senere. Hun opplevet å bli motarbeidet av fylkesadministrasjonen. Spørsmålet om hennes videre engasjement ble halt ut. Hun valgte tilsist å slutte, ifjor. Stillingen ble utlyst internt i fylkeskommunen, og er nå midlertidig besatt av en person rekruttert fra fylkesadministrasjonen.

Det første pasientombudet i Rogaland gikk ut av stillingen etter ett år i protest over å møte mye motstand i sykehushverdagen. Han hadde kontor på sykehuset, og opplevet mobbing i miljøet. Nytt ombud har såvidt vites færre problem. Fylkeskommunen forholder seg passiv til slike problem.

I Nordland har forholdet mellom pasientombud og fylkesledelse gjennom årene fra starten i 1984 vært ganske problemløst for alle de tre ombudene som har besatt stillingen. De siste årene er det likevel kommet en grad av sterkere styringsvilje over forholdet - man bør som ombud i alle fall i endel saker «høre på fylkeskommunen». Påtrykket kan til tider være påtagelig.

Forholdet i Oslo skulle være kjent: Byrådsmedlemmer og helse- og sosialombudet har hatt sammenstøt, og Helge Hjort har retorisk stilt spørsmål om ombudet bør ha munnkurv.

I noen fylkeskommuner ser ellers ordningen ut til foreløpig ikke ha skapt konflikt (Telemark, Vest-Agder, Buskerud, Finnmark, Akershus). Det er mulig at dette for en del kan henge sammen med hvordan stillingen er vevet inn - eller ikke vevet inn - i den fylkeskommunale ledelsen. Andre forhold kan også ha betydning, f.eks. mulig «internrekruttering», kontorplassering, legning, bakgrunn, utdanning, arbeidsstil, geografi, osv.

Ombudsstillingene i endel andre fylkeskommuner er forholdsvis nyopprettede (Hedmark/Oppland, Aust-Agder, Hordaland, Sør- og Nord-Trøndelag).

Konfliktsituasjoner og press fra fylkeskommunene har som vist ikke vært helt uvanlig i disse stillingene. Dette til tross for at instruksene for ombudene stort sett er skåret over samme lest, og understreker i pene ordelag en klar oppfordring til å tale fritt og uknuslet om uheldige forhold. Det kan virke som om noen fylkeskommuner har et litt schizofrent forhold til sitt ombud: Man vil gjerne ha stillingen å vise til i festtaler (?), men har vondt for fullt ut å akseptere et reelt innhold i den. Som en av kollegene nylig sa: «Dersom ombudet går i dybden i enkelte saker som er «kilne» for fylkeskommunen, kan en oppleve at arbeidsgiveren blir rasende fordi kravet om full kontroll med virksomheten blir truet.» Jo, ombudene finner nok fra tid til annen gift i badevannet. Det er da et spørsmål om å ha fritt slag til å bringe analysene og sammenhengene til torgs, uten munnkurv fra det organet som samtidig er både egen arbeidsgiver og eier av anstalten.

Arbeidet som pasientombud er ofte en ganske ensom jobb. Med unntak for Oslo er det 1- 3 personer som dekker hvert kontor. Det er ikke noe organisert samarbeid mellom ombudene. Med hverdagen fylt hovedsakelig av klager fra mer eller mindre fortvilte pasienter og pårørende, burde virksomhetene kanskje ha hatt tilbud om jevnlig debriefing eller annen psykologisk støtte. Kunnskapsmessig er det heller ikke lagt opp til noen felles plattform. Fylkeskommunene synes ikke å ha tatt disse spørsmålene opp hverken enkeltvis eller mellom seg. En henvendelse ifjor til Kommunenes Sentralforbund fra et flertall av ombudene førte ikke frem. Ønsket var å nytte KS i det minste som et felles sekretariat for spredning av statlig og kommunal informasjon, og som saksforbereder for mulige saker i et felles forum.

Det har i de senere årene dukket opp mange ombudsordninger - mer eller mindre velfunderte. Her finnes nå elevombud - tilsatt av fylkesskolesjef og med instruks fra samme. Noen pasientombud er tilsatt av privat pasientorganisasjon og med instruks fra den. Et eldreombud arbeider for en privat stiftelse, og er valgt av vennekretsen. For å unngå en utflating av rollen bør departementet ta skritt til å regulere denne ombudsfloraen. Fylkene gjør det neppe, og har heller ikke hjemler til det. Et ombud er et offentlig tilrettelagt verv, og er primært satt til å passe på at det folkevalgte organets vedtak og bestemmelser blir fulgt av organets egen administrasjon. Det er ellers et spørsmål om også kommunehelsetjenesten bør inn under en form for ombudsordning - heller ikke dette kan fylkeskommunene regulere i dag, det krever samarbeid eller et overordnet inngrep.

Det er klart at det var uheldig å tilsette dr. Stockmann i badeanstalten for å passe på badevannet. Han ble offer for kryssende interesser hos eieren, og fikk munnkurv. Flere trekk fra pasientombudsordningene slik de har fungert gjennom et knapt tiår kan lett bringe tanken mot en tilsvarende slutning når det gjelder denne funksjonen. Det kan bli for kort vei mellom kritiker og de kritiserte.

En løsning er at staten selv kan ta over ombudene. Man kan også tenke seg andre ordninger, f.eks. en stiftelse som har med organisering og tilsetting å gjøre, eller at ombudene inkluderes f.eks. i Norsk Pasientforening, regulering av kvalifikasjoner for stillingene etc.

Med mindre staten i ny lov om pasientrettigheter går inn og regulerer flere av de potensielt uheldige og uklare forholdene, er det et spørsmål om fylkeskommunene på sikt er rett instans til å tilsette og til å styre pasientombudene. Det er bl.a. striden i Oslo kommune de siste månedene et aktuelt eksempel på.

Folk flest ønsker ikke i noe fall en styrt og ullen dr. Stockmann som sitt ombud. Det må sikres at dette unngås.