Pasientrettigheter uten innhold

Det går mot valg. De som måtte mene at syke og eldre skal ha rett til behandling, har ingen grunn til å stemme på sentrumspartiene, Ap eller SV. I sommer har en diskusjon riktignok pågått i Dagbladet og VG om pasientrettighetsloven er god eller dårlig.

Asmund Kristoffersen (Ap) uttrykker stor selvtilfredshet med det rykende ferske produktet av sitt og sine stortingskollegers arbeid. Nå vil han like godt fjerne ventetidsgarantien, for med denne loven mener han pasienter har fått en brekkstang for å oppnå grunnleggende helsetjenester når behovene melder seg.

Bare ikke brekkstangen bøyer seg.

Han synes ellers den nye loven går for langt når den gir rett til fritt valg av sykehus. Helst så han at pasienter bare fikk velge sykehus i sin egen helseregion. Å gi individet frihet til å velge har ikke samme forankring i hans parti som å organisere byråkratiet i helseregioner og fylkeskommuner. Resultatet er at ansvar pulveriseres, at pasienter blir kasteballer og at de blir stående i behandlingskø.

Han, hans partifelle Gunhild Øyangen og statssekretær Idar Magne Holme (KrF) ramser hver især opp alt som nå skal ha blitt lovfestet i pasientrettighetsloven. Hadde valgflesk vært forbruksvare, burde alle tre vært meldt til Forbrukerombudet. For dette er villedende reklame.

Det er riktig at vi nå har fått lovfestet at pasienter skal få rett til å få vurdert sin tilstand. (Det skulle bare mangle!) Det er også korrekt at en - riktignok begrenset - rett til å få en fornyet vurdering er innført, at vi har fått en - riktignok begrenset - rett til å velge sykehus, og at pasientombud (som 17 av 19 fylker alt har innført) er blitt en lovpålagt ordning.

Men det er feil at vi har fått lovfestet rett til medvirkning og informasjon, rett til samtykke og rett til innsyn i egen journal. Dette er rettigheter vi allerede lenge har hatt på plass i vårt lovverk. Bestemmelsene er samlet og modernisert en anelse, men ikke innført nå.

Listen over nye pasientrettigheter blir derfor sørgelig kort. Og det viktigste mangler, nemlig at pasientene får rett til behandling på sykehus når de trenger det. Loven ble nesten så tannløs som helseminister Dagfinn Høybråten ønsket. Han foreslo å ta vekk hele bestemmelsen om rett til behandling.

Siden hans parti hadde gått til valg på å lovfeste retten til behandling, endte det likevel med at KrFs stortingsgruppe sammen med Arbeiderpartiet, SV og sentrumspartiene snekret sammen noe som kan se ut som en oppfyllelse av valgløftet. Det er blitt en merkverdig bestemmelse. Retten til å få behandling ble gjort avhengig av at kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt, og at sykehuset har kapasitet.

Liksomrettigheter har vi noen av fra før. De egner seg til lite annet enn å kaste blår i øynene på velgerne. Alle vet hva «retten» til enerom på sykehjem og ventetidsgarantien er verd.

Rettigheter frarådes bestemt av embetsverket i regjeringskvartalet. Byråkrater vil ha rammebetingelser som er smidige og tilpasningsdyktige, formålsrasjonelle og ikke kostnadsdrivende. Dette har fått solid gjennomslag også i de politiske partiene, særlig når makten truer. Det er ikke lett å stå imot departementsavdelingenes samfunnsplanleggere og sosialøkonomer. Som Harlem Brundtland-regjeringen uttrykte det: «Regjeringen vil så langt som mulig unngå nye standardkrav og rettighetslover.» (St.meld. nr 4 (1988- 89))

Annelise Høegh (H) har ikke vært statsråd. Det har Gunhild Øyangen, som i Dagbladet forklarer sin kollega uten samme ministerielle erfaring at KrFs standpunktskifte kan ha sammenheng med at regjeringsansvar har gitt partiet forståelse for den «gjenstridige virkelighet». Det er et interessant synspunkt. Øyangen har nok rett i at regjeringsansvar bringer politikere i kontakt med en ny virkelighet. Men hvilken? Det er det administrative perspektiv en statsråd omgir seg med. Den virkeligheten kan være lysår borte fra sykehussengen og pasienter som venter i kø.

Som Høegh påpeker får pasienter som står i helsekø, før eller siden behandling. Ofte blir de sykere av å vente, og det kan derfor bli mye dyrere ikke å gi dem behandling raskt. Det er ikke gitt at det er kostnadseffektivt å overlate til helsebyråkratiet å gi pasienter behandling når man finner det for godt - eller mener å ha tid. Bør vi overlate til helsevesenet å styre seg selv, uten klare politiske føringer og krav?

Rettigheter og reformforslag blir alltid solid beskåret under den departementale bearbeiding på veien fra idé til lov. Resultatet blir kastrerte lovforslag som pasientrettighetsloven, sosialtjenesteloven og psykiatriloven. Arbeiderpartiet tegner det skremmebildet at rettigheter «vil utruste pasienter med helsevesenets penger og sende disse til utlandet eller private klinikker». Pengene er altså ikke pasientenes, men helsevesenets. KrFs helseminister Dagfinn Høybråten advarer mot noe som er enda verre enn både utlendinger og private, nemlig advokater. Hans redselsscenario er «amerikanske tilstander med et ras av søksmål», der helsebevilgningene havner i griske advokaters lommer.

Men Stortinget har vedtatt en regel som formelig ber om juridisk avklaring. Den avklaringen er det riktignok liten grunn til å tro at loven får. For Dagbladets Hilde Haugsgjerd har neppe rett i at mange oppdrag og store inntekter for advokater blir resultatet når loven trer i kraft.

Stortinget har også tidligere laget slike regler: «Enhver har rett til nødvendig helsehjelp» står det i kommunehelsetjenestelovens ' 2- 1, som ble vedtatt i 1982. Tusenkroners-spørsmålet blir hvor grensen går mellom den nødvendige og den unødvendige helsehjelp. Men det kom ikke noe ras av søksmål da regelen kom. Pasienter klarer sjelden å mobilisere de ressurser og den pågåenhet som skal til for å gå til sak. Den syke og funksjonshemmete Kari Austestad fant seg ikke i å få nei. Hennes kommune avslo å gi henne hjemmetjenester slik at hun kunne bli boende i sitt hjem. Derfor gikk hun til sak, for å slippe å bli stuvet bort på sykehjem. Hun vant saken. Men kommunen anket, og fikk medhold i lagmannsretten. Kari ga seg likevel ikke, og anket til Høyesterett. Så døde den tapre Kari Austestad, og fikk aldri oppleve at Høyesterett ga henne medhold. Det er få av Kari Austestads kaliber. Hennes sak, Fusa-dommen, ble viktig for å avklare hvor lite en kommune kan avspise en syk og hjelpetrengende pasient med.

Som pasientombud i Oslo skal jeg prøve å forklare pasienter når pasientrettighetsloven gir dem rett til hjelp. Måtte Hilde Haugsgjerd få rett i at pasienter heller går til sak enn å stå i behandlingskø! Da må domstolene gjøre den jobben politikerne burde gjort med å skape en klar lovregel. Advokater er noen fæle fyrer. Dyden i midten, sa fanden, han satt mellom to advokater. Men rettsvesenet med sine advokater og domstoler er dem pasientene må sette sin lit til for å få klarhet i hva «retten» til behandling egentlig innebærer. Den dømmende makt må vikariere for den lovgivende.

I mellomtiden får vi som er satt til å bistå pasienter til å få sin rett, forsøke som best vi kan å forstå hva lovgiver egentlig mener den nye loven gir pasientene rett til. Så vanskelig hadde det ikke vært å utarbeide en rettighetsbestemmelse som ga syke en rett til behandling, og ansvarlig sykehuseier en plikt til å betale for behandlingen ved et annet sykehus dersom pasienten måtte vente. Forslag om dette ble lagt på Stortingets bord.

Men sentrumspartiene, Ap og SV lyttet - som vanlig - til byråkratene. Ha et godt valg!