Pasjonsfrukt

Et overraskende sluttpoeng veier delvis opp for en ellers noe kjedelig fortalt historie.

Journalisten og novelleforfatteren van Loon vant en høythengende litterær pris i hjemlandet for «Pasjonsfrukt». Det er litt underlig, for romanen er ikke særlig bemerkelsesverdig.

«De er steril. Og det er ikke bare umulig å gjøre noe med, det har dessuten - og jeg forstår at dette vil komme som et sjokk - alltid vært tilfellet.» Verre beskjed kunne ikke hovedpersonen Armin ha fått. Han og kjæresten Ellen ønsker seg barn. I tillegg har han en sønn fra et tidligere forhold, eller i det minste trodde han det. Det viser seg at hans avdøde samboer Monica har tatt med seg en hemmelighet i graven. Hvem er egentlig faren til (ste)sønnen Bo? Og hvem bedro Monica ham med?

Store deler av romanen handler om Armins jakt på sannheten, en jakt som til tider tar kriminalromanens form. Men det er mye utenomsnakk underveis. Forfatteren kunne med fordel ha strammet inn og dermed skapt mer nærhet til Armin og hans skjebne. Armin framstår som en noe kjølig og distansert type, og vekker aldri den store sympatien. Mot slutten blir imidlertid fortellingen mer fengslende. En grusom avsløring av fortida gir en overraskende og god finale.