Vi skal vi minne helseminister Bent Høie på hvordan livet er for de som merker skyggesiden av ruspolitikken på kroppen og vise hvordan vi kan regulere alle rusmarkeder, skriver kronikkforfatterne. Foto: NTB Scanpix
Vi skal vi minne helseminister Bent Høie på hvordan livet er for de som merker skyggesiden av ruspolitikken på kroppen og vise hvordan vi kan regulere alle rusmarkeder, skriver kronikkforfatterne. Foto: NTB ScanpixVis mer

Ruspolitikk:

Pass deg Bent, du har et skyggeutvalg

Død og pine, nå er det nok! Når regjeringen ikke synes å ville levere, må vi i Skyggeutvalget passe på dem. Vi skal skygge rusreformutvalget og gjøre den jobben de ikke gjør.

Meninger

Skyggeutvalget er en utålmodig samling folk som på forskjellige måter har kjent rusproblemer på kroppen og som er kritiske til regjeringens arbeid med å reformere ruspolitikken. Alle i dag ser ut til å være enige om at det er noe veldig galt fatt på rusfeltet. Likevel skal regjeringens lenge bebudede «Rusreformutvalg» utelukkende vurdere mindre justeringer. Vi er bekymret for at det bestilte arbeidet bare blir å flikke på dagens politikk. Vinteren 2019 skal vi levere vår alternative melding til helseministeren.

Død og pine, nå er det nok! Vi skal skygge rusreformutvalget og gjøre den jobben de ikke gjør. Vi skal vi minne ministeren på hvordan livet er for de som merker skyggesiden av ruspolitikken på kroppen og vise hvordan vi kan regulere alle rusmarkeder. Det er de av oss som har skoen på som vet hvor den trykker. Sånn har det alltid vært!

En tilsynelatende ubetydelig hendelse fant sted i Hausmanns gate i Oslo på 1960-tallet. En fordrukken lasaron lå som en klut på fortauet. Han må ha vært et forferdelig syn: loslitte klær, bustete hår og hullete sko. En pent kledd herre, en «besteborger», gikk forbi og sparket den forsofne skapningen. Han tilkalte politiet og sa: «Se til å få fjernet dette dyret!».

Den døddrukne var «Spikeren». Han var en kjent person blant hovedstadens alkoholister, preget av tiår som uteligger, vansiret og sky. Han var skitten, ekkel og frastøtende på alle måter.

Spikeren hadde mange demoner. Gestapo hadde skapt de fleste av dem. På grunn av hans uvanlige hukommelse hadde Spikeren vært en viktig person i motstandsbevegelsen. De brukte ham nådeløst for det han var verdt. Senere fikk han, etter rapportene, smake hele registeret av okkupantenes torturmetoder. Så havnet han i de tyske arbeidsleirene. Spikeren skulle vært død mange ganger. Men han levde, sammen med alle demonene som vekket ham når han skulle sove. Han kunne ikke sove mer enn en halvtime om gangen. Da våknet han vanligvis med et skrik, fortalte Simon Flem Devold i boken om ham.

Selv om Spikeren lå ubevegelig på bakken, hørte han godt hva «besteborgeren» sa. Og ikke bare det, han gjenkjente stemmen. Stemmen tilhørte kontaktmannen fra motstandsbevegelsen.

Noen går med ødelagte og utslitte sko. Sånn har det alltid vært. Det er bemerket av mange, blant annet den folkekjære Cornelis Vreeswijk. Hva kan grunnen være, spør sangeren? Ikke alle er glemte krigshelter, eller krigsseilere som det var mange av på Oslos herberger på 60-tallet. Det er lett å glemme at alle har sin historie. Men vi trenger ikke spørre, for vi vet at folk har sine demoner, vi vet at folk har sine grunner når de går i hundene. Noen er gode og andre er mindre gode, vår første reaksjon bør uansett være å hjelpe.

Det naturlige spørsmålet er: Hvordan kan vi hjelpe? På 60-tallet besto hjelpen i stor grad av å sende alkoholikerne på arbeidsleir. Uten alminnelig domstolsbehandling kunne man dømmes til halvannet eller tre års opphold på en anstalt til forveksling lik et fengsel. Det opplevdes som blodig urettferdig.

I 1970 ble den langvarige «løsgjengerkrigen» kronet med seier. Løsgjengerlovens paragraf 14 og 16 ble opphevet, og dermed ble adgangen til effektivt å straffe folk for å drikke på offentlig sted fjernet.

De som går med utslitte sko i dag bruker andre rusmidler. Disse rusmidlene er ulovlige og politiet prioriterer håndheving av forbudet mot disse rusmidlene svært høyt.

Folk med utslitte sko kjenner politiets ivrige håndheving på kroppen, men ikke bare det: Forbudet gjennomsyrer hele deres tilværelse. Det forplanter seg som avvisninger i hjelpeorganisasjonene og som utestengelser fra det vanlige samfunnsliv. Det viser seg som stort press i hverdagen, usikkerhet rundt hva stoffene man tar faktisk inneholder, og avhengigheten til det kriminelle miljøet.

Dagens utstøtte bruker ikke alkohol, men opplever en like stor urett. Denne uretten hjemles i straffeloven. Straffene deles ut gjennom domstolene, men effekten av forbudspolitikken oppleves på mange områder i livet og preger hver eneste dag.

Forbudet framholdes av velmenende personer. I et folkehelseperspektiv er all reduksjon bra for befolkningen som helhet. Derfor må virkemidlene være så harde som mulig for å slå ned på rusbruk. Slik sender man sterke signaler samtidig som man kan fjerne de brysomme.

Hvor effektiv denne strategien er, har ofte vært diskutert, men det er stadig færre som mener at den er hensiktsmessig. Problemet er at noen betaler prisen for denne strategien. Det gjør de som går med utslitte sko. Denne erkjennelsen har etter hvert også nådd de politiske kretser. De siste årene har vi merket et påfallende stemningsskifte. Helseminister Høie har nå altså nedsatt et utvalg for å se på ruspolitikken.

Dessverre har helseministeren gitt utvalget svært begrensede oppgaver. Det skal ikke vurdere en reell avkriminalisering – i beste fall en nedkriminalisering. Det skal ikke vurdere alternative reguleringsmodeller som kan skjerme både samfunnet og enkeltindividet på en bedre måte enn dagens reguleringsmodell som utelukkende regulerer alkohol. Utvalget skal bare diskutere hvordan loven skal lempes på for de helt bagatellmessige lovbruddene. Utvalget skal pusse litt på en sko med store hull i sålen.

Det er også fare for at Rusreformutvalget vil ende opp med å lure inn flere tvingende virkemidler i tilsynelatende nye modeller. Det er ofte det «besteborgerne» gjør når de skal være greie. Den gamle løsgjengerloven var en velmenende og finurlig blanding av straff og veldedige hjelpetiltak. Det som kreves nå er en gjennomgripende reform og løsrivelse fra strafferegimet.

Det er alltid noen som går med nedslitte sko. De fleste av oss i Skyggeutvalget har, eller har hatt, skoen på. Vi vet hvor den trykker. Vi er de som ikke passer inn, de som ikke klarte å bli rusfrie og eller som ble kalt «behandlingsresistente». Vi vil bare ha rettferdighet. Når regjeringen ikke synes å ville levere det, vil vi i Skyggeutvalget passe på dem og ta opp de store og nødvendige spørsmålene de ikke vil røre. Sånn vil vi bidra til at regjeringens politikk blir kvalitetssikret og enda bedre.

Vi som undertegner her, er selve Skyggeutvalget. Sammen med våre venner og hjelpere er vi på nåværende tidspunkt over 100.

Nicolay B. Johansen (leder)

Signe Wiik, Thomas Kjøsnes, Heidi Hagen, John Melhus, Ester Nafstad, Jan-Erik Tørres, Janne Andresen, Anders Dahle, Iren Magnussen, Bjørn Dahl, Michelle A. Muren, Ronny Vucetic, Ane Ramm