Passe distrahert

Fengende, men ufarlig fra norske talenter. Les alle dagens plateanmeldelser

CD: Span har hatt noe på gang. Lenge. Store, multinasjonale og profesjonelle Universal sikret seg underskriften. Engelsk presse har luktet suksess lenge, og lader nå opp med store ord i tilfelle hype-krig. Pixies- og Foo Fighters-produsent Gil Norton har lagt sin hånd på verket. Frontmann og Jagger-look-a-like Jarle Bernhoft synger som en kanon og eier scenen med sin perfekte blanding av arroganse og karisma.

Med debuten «Mass Distraction» satser Span bokstavelig talt svært. Musikalsk er det riff store som fy samt catchy knabbing fra eksempelvis grønsj-helter, Blur og Faith No More. Men samtidig vil Span gjerne bli svært berømte også: «Don't Think The Way They Do» har drivet, «On My Way Down» har det umiddelbare og «Baby's Come Back» sparker melodiøst og herlig hardt. Men fort likt er som kjent også ofte fort glemt, og her er det få mothaker som holder lytterne igjen. Span er flinke, de bør bli store og de har åpenbart talent. Men det virker som de feiger ut, og resultatet blir at de ikke klarer å formidle fandenivoldskheten og energien på skive. Kunst og kommers er en vanskelig, men nødvendig balanse. Span har anslaget, men de lykkes ikke helt i denne omgangen.

HYPET: Allerede mye omtalte norske Span debuterer med «Mass Distraction».