Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Passe dyp

Lodder menneskedypet.

BOK: Henning Mankell er en dyktig spenningsforfatter, det kan de som har hatt Kurt Wallander på nattbordet skrive under på. Men forfatterskapet hans strekker seg videre enn det, han har blant mye annet skrevet en sterk og overbevisende skildring om en svenske i Afrika («Leopardens øye») og en fin bok om en afrikaner i Sverige («Vindens sønn»).

Ikke så dyp

Likevel er ikke Mankell alltid like heldig når han beveger seg utenfor spenningslitteraturen - han har lett for å bli pretensiøs og svulstig i sine mer «litterære» romaner.

Det er «Dyp» tidvis et eksempel på. Akkurat her er det fristende å komme med klisjeer som «på dypt vann» eller «lodder ikke dypt nok», men sannheten er at «Dyp» blir en fin, men ikke så altfor dyp roman etter en oppblåst og selvhøytidelig start.

I «Dyp» har Mankell reist i tid - handlingen starter like før første verdenskrig. Lars Tobiasson-Svartman er orlogskaptein i den svenske marinen. Han er en detaljfiksert kontrollfrik, hans store lidenskap er å måle avstand. Derfor har marinen sendt ham ut på hemmelig oppdrag i skjærgården for å finne nye skipsleder og oppdatere sjøkart. Men han har større ambisjoner med sin måling: «Et sted der loddet aldri nådde bunnen. Et punkt der loddelinen opphørte å være et teknisk instrument og ble forvandlet til et poetisk verktøy».

Denne trangen til måling gjelder også i hovedpersonens forhold og avstand til andre mennesker, særlig kvinner. Han er gift med Kristina, som kommer fra en finere stand enn ham, og han føler seg alltid underlegen når han er sammen med hennes familie. Kristina samler porselensfigurer i den store leiligheten i Stockholm, og bekymrer seg i brevene til ektemannen om udugelige hushjelper.

Besettelse

Men på et øde skjær langt ute i havgapet treffer han en ung kvinne, som gjør et så uutslettelig inntrykk på ham at hun ender opp som en ren besettelse for Tobiasson-Svartman. Han begynner å konstruere mindre og mindre troverdige løgner - både for sine overordnede i marinen og for sin kone. Løgnene gjør det mulig for ham å komme tilbake til Sara Fredrika, den magiske kvinnen på skjæret, men samtidig brenner han bruene til sitt egentlig liv.

«Dyp» minner delvis om de dystreste partiene i August Strindbergs «Hemsøfolket».

Det ligger en tydelig undergangsstemning over skildringen fra den islagte skjærgården og Lars Tobiasson-Svartmans skjebne.

Og selv om den kanskje er opplagt, trekkes leseren med. I dypet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media