Passe fiks analfiksering

Hysterisk moro - i perioder

FILM: Etter tidenes lanseringsturné der den østerrikske überhomofashionistaen Brüno har reist fra premiere til premiere, fra kontinent til kontinent, og blitt foreviget i det ene antrekket mer outrert enn det neste, nærmer fenomenet seg Norge. Neste fredag er det offisiell premiere landet over, og det uunngåelige spørsmålet er: Er «Brüno» morsommere enn «Borat»? Svaret er like uunngåelig: Nei.

Bretter seg ut

Figuren Brüno stammer fra den britiske komikeren Sacha Baron Cohens tv-program «The Ali G Show», som også introduserte «wannabe»-gangsteren Ali G og den kasakhstanske journalisten Borat Sagdiyev. Begge har også fått sine respektive spillefilmer. «Ali G Indahouse» (2002) var en pen suksess, mens den vanvittig morsomme «Borat» (2006) spilte inn avsindige summer. Det var ganske klart at Brüno også skulle få brettet seg ut på det store lerretet. Store deler av staben er den samme, likeså opplegget. Det handler om å plassere intetanende folk i Brünos provoserende nærvær og feste deres reaksjoner på film. Formen er stadig episodisk og jakten på lykke og berømmelse danner rammen. Galskapen utspiller seg i Milano, Los Angeles, Jerusalem og i de amerikanske sørstatene. Så er det opp til publikum å spekulere i hvor mye som er arrangert og hva som faktisk er ekte.

Homosex

Filmens undertittel er «En herlig reise gjennom Amerika hvis mål er å gjøre heterofile menn synlig ukomfortable i nærværet av en utenlandsk homo i helsetrøye». Ukomfortable blir de fleste heterofile her, om de er macho jaktkamerater, yrkesmilitære, kristenfolk som lever av å omvende homofile, eller politikere i Midtøsten. Det er heller ikke fritt for at den pinlige følelsen smitter ut i salen, ikke fordi de simulerte, overdrevne homosexscenene er sjokkerende - såpass må vi da tåle å se i dag - men fordi man blir usikker på om filmen bygger ned eller forsterker homofobien hos mange. Mye ligger nok i øynene som ser, om man velger å lese dette «kampskriftet mot homofobi» som nettopp det, eller som et kynisk redskap for å tjene penger på slitesterke fordommer.

Selvsentrert og mutt

Bare så det er sagt: «Brüno» inneholder noen sekvenser som er virkelig ubetalelige. Scener som vil få den største surpompen i salen til å hikste av latter. I positiv forstand peker Brünos opptreden i et talkshow à la Jerry Springer seg ut. I løpet av halvannen time er det litt for mange opptrinn som verken er særlig morsomme eller provoserende. Og formen, som føltes så ny og overraskende i Borat, blir nå forutsigbar. Hvor overraskende er det at amerikanske rednecks blir sinte når en homofil mann legger an på dem? Eller at white trash-publikummet på en fribryterkamp reagerer med sinne og avsky når de i stedet for to slåsskjemper blir servert to menn som råkliner?

Likevel ligger filmens hovedproblem rett og slett i hovedpersonen. Grunnen til at den ikke holder samme mål som«“Borat» er at mens den kasakhstanske journalisten var en nysgjerrig, utadvendt og konstant smørblid figur, er Brüno stort sett uinteressert, innadvendt, selvsentrert og ganske mutt. Da må resultatet bli deretter.