Anmeldelse Film «Scary Stories to Tell in the Dark»

Passe skummelt for de unge og lettskremte

«Scary Stories to Tell in the Dark» er ganske snill tenåringsskrekk.

«Scary Stories to Tell In the Dark»

4 1 6

Skrekkfilm

Regi:

André Øvredal

Skuespillere:

Zoe Margaret Colletti, Michael Garza, Austin Zajur, Gabriel Rush, Natalie Ganzhorn.

Premieredato:

9. august 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Scary Stories to Tell in the Dark»

«Passe tenåringsskummelt»
Se alle anmeldelser

FILM: Alle vet at barn liker å skremmes, i alle fall litt, kjenne milde gys fra en spøkelseshistorie på overnattingsbesøket og sånn. Alle vet også at de samme barna helst ikke skal traumatiseres.

Det er derfor en balansegang å lage skumle historier for barn som er akkurat passe skumle, men denne balansegangen klarer «Scary Stories to Tell In the Dark». Den relativt snille skrekkfilmen er basert på en samling med grøsserhistorier for barn fra åttitallet, og regissert av norske André Øvredal, kjent fra «Trolljegeren».

I «Scary Stories to Tell in the Dark» er det en overordnet historie om en vennegjeng som tar med seg en forhekset bok fra et forlatt hus. Det er der historiene fra de opprinnelige bøkene dukker opp. En etter en blir tenåringene stilt overfor et skrømt som antagelig er diktet opp av en av det forlatte husets tidligere beboere. Den som må samle trådene og bryte mønsteret er Stella (Zoe Margaret Colletti), den boklige jenta som bor sammen med faren sin etter at moren forsvant.

Billigversjon

Et fint trekk ved filmen er parallellen mellom Stella og den avdøde kvinnen i huset, som begge er isolerte, ensomme forfatterspirer. Det er et poeng som kunne vært videreutviklet. Men serien av skvettescener, der den ene etter den andre av kameratene møter sin skjebne, blir fryktelig forutsigbar.

Det er en sjangerutfordring like mye som et problem for denne spesifikke filmen, men episodene der kids i tidsriktige klær møter CGI-skapt monster gjør at det hele iblant føles som en billigversjon av «It». Dessuten virker ikke alle skuespillerne overbevisende redde.

Flott åpning

Det er likevel særlig to ting som er verd å berømme Øvredal for. Det første er den nydelige åpningssekvensen: Det er 1968, det er skyfri himmel over småbyen der nifse ting kommer til å skje hvert øyeblikk, og kameraet seiler langs gatene og introduserer publikum elegant for hovedpersonene til tonene av Donovans «Season of the Witch». Det er illevarslende nok, men på en leken og smart måte. Øvredal byr i det hele tatt på noen visuelt slående scener, når det er dag og hekser og monstre holder seg på god avstand, som en samtale på en drive-in-kino, med stumme, store kinoleretter i bakgrunnen.

Det andre er den finne sammensetningen av den lokale skrekken, der oppe i det gamle huset, og den globale skrekken: Krigen i Vietnam, der flere av guttene i filmen vet de vil ende opp. De stadige tv-skjermene med bilder av Richard Nixon blir nesten vel så skumle som spøkelsene, og slutten om hvordan det vil gå med de unge mennenes møter, både med Vietnam og det overnaturlige, er fascinerende åpen.