Passe spennende

Passe spennende om kvinne som dreper.

BOK: Unni Lindell har heldigvis parkert den forslitte politimannen Cato Isaksen i år, og skrevet en psykologisk krim om en kvinne på hevntokt. Resultatet er sånn passe spennende.

Alle kjenner eventyret om den lille jenta som går gjennom skogen hvor ulven bor.

I Unni Lindells «Rødhette» er ulven en mann, og det er opp til Rødhette selv å sørge for oppreisning og rettferdighet.

Alternativ

Unni Lindells alternative heltinne er en kvinne som dreper menn når det synes nødvendig. I bunnen for denne trangen til å være en blodtørstig Rødhette ligger overgrepet fra ulven - allerede som tenåring tar hun livet av onkelen sin.

Rødhette er enten Judith eller Lisbet eller Carol, tre ganske skadeskutte søstre som vokste opp hos bestemoren etter at barnevernet grep inn. Verst har det gått ut over yngstesøster Carol, som trøster seg med sprit og piller når verden blir for tøff. Judith er frilansfotograf i Oslo (handlingen foregår ellers på et fiktivt sted i Troms), Lisbet er jordmor i Tromsø mens bestemor har havnet på sykehjem.

Usympatiske

Marner-søstrene er ikke særlig sympatiske, det er heller ikke gammel-lensmannen Holger Eliassen, et korrigerende og kverulerende petimeter som har begynt å rote i gamle, uløste drapssaker etter at han pensjonerte seg. Og han er på sporet av søstrene - men vet ikke hvem av dem som dreper.

Det gjør Lindell, omtrent midt i «Rødhette» avslører hun personen, et nødvendig grep for å drive historien videre. Dermed gjenstår bare et mysterium for leseren - hvordan vil boka ende?

Spenningssekvensene fungerer skremmende bra, når Unni Lindell skildrer Rødhette som planlegger og utfører sine aksjoner, gjør hun det med bravur. Derimot blir det for mange og omstendelige partier med tilbakeblikk på Marner-familiens traumer. Det gjør boka unødvendig tungrodd, og til tross for temaet blir totalinntrykket verken intensitet eller uhygge.