Passion Pit

Det ny-raven gjorde etterpå.

CD: Haha, sommertid, jeg ler meg i hjel! Plutselig har vi sandaler på kontoret, neonfarger på hodet og vandrer rundt i lysrosa chinos mens vi alle snakker om et nytt dansbart band som har et rivende enkelt budskap («I’m not gonna teach your boyfriend how to dance with you», Black Kids 2008), lys vokal (Mew, 2003) og kontroversielle effekter (Klaxons, 2007) som om det er helt normalt! Ingenting av dette ville fått fotfeste hos et norsk publikum i vintermodus! Årets bidrag til snakkisfronten går også i falsett og leveres av keyboardtunge Passion Pit. «Manners» er en så umiddelbar fornøyelse at jeg ikke kan tro annet enn at det er gulvfylleren «Little Secrets» vi skal høre på når sola går ned, «Sleepyhead» morgenen etter – og når en idiot sier at «dette var da skrullete homsemusikk», setter vi på «To Kingdom Come», der blåseinstrumenter viser at de kan mer enn å bruse med ekstatisk og massiv synthlyd. Det er bare å åpne sinnet, kjøpe årets fjollete Ray Bans (Clubmaster) og bli underholdt av det som i hvert fall burde bli sommerens samtaletema.