Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Passiv kvinnekamp på sykkelsetet

Treningssenterbransjen er full av mannssjåvinisme og seksualisering.

TRENINGSFELLESKAP: Det er topp å trene i gruppe, men følelsen blir ødelagt av kåte menn, mener artikkelforfatteren. Personene på bildet har ingenting med saken å gjøre. Foto : Sigurd Fandango / Dagbladet
TRENINGSFELLESKAP: Det er topp å trene i gruppe, men følelsen blir ødelagt av kåte menn, mener artikkelforfatteren. Personene på bildet har ingenting med saken å gjøre. Foto : Sigurd Fandango / Dagbladet Vis mer
Debattinnlegg

La meg først og fremst si at jeg elsker treningssenterbransjen. Det å kunne løfte vekter, danse hiphop eller sykle på spinningsykkel, alt under samme tak, til den tiden man ønsker, uten andre forpliktelser enn å betale en månedlig avgift, passer mine individualistiske behov utmerket. Det er også et akkurat passe sosialt aspekt ved å trene på treningssenter, en utveksler blikk, kanskje en hilsen, et smil.

I spinningsalen sitter jeg sammen med over 100 andre deltakere som alle er der av de samme grunnene, å få god helse, fin kropp, ha det gøy. Alle menneskene sitter nær hverandre, puster i samme tempo, er i en slags symbiose. Alle overkommer en fysisk utfordring sammen, kjenner gåsehuden komme til en låt de digger, føler lykkerusen sive inn i kroppen under nedtrappingen av økta.

Men, likevel, er treningssenterbransjen full av mannssjåvinisme og seksualisering. Nede blant styrketreningsapparatene sprader de muskuløse, hårløse PT-ene med ekstremt lav fettprosent og skyhøyt ego rundt og glaner på de unge damene. De oppfører seg som løver på savannen, som lurer overvåkende rundt med sin fysiske styrke, makt og autoritet, og markerer sitt territorium. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor disse, og andre menn i rommet, mener at de kan tillate seg å stirre ubegrenset på kvinnene der. Jeg kan selv se deilige, muskuløse menn som trener tung styrke, men jeg står likevel ikke å stirrer på dem med åpen kjeft, som en ape. Jeg dulter heller ikke borti venninner for å hviske en seksuell kommentar om de deilige mannskroppene, eller tvinger mennene til å møte blikket mitt i speilet, gang på gang. Jeg ønsker å forbeholde meg retten til å ikke bli stirret på av noen som helst mann. Selv om jeg har en flott kropp betyr det ikke at jeg ønsker å bli glodd på, jeg ønsker simpelthen å trene.  

Også i spinningsalen kommer mannssjåvinismen til uttrykk:
Det var en ettermiddagsøkt. Jeg kom heseblesende inn i salen og ble møtt av en halvrund mannlig instruktør med stram sykkeshorts og t-skjorte. Han enset meg ikke enda jeg hilste på ham av ren høflighet.  På første rad satt fem slanke menn med skjeggstubber og stramme sykkelklær med ulike logoer på. Jeg forstod raskt at disse og instruktøren var en «klikk» De pratet høylytt og lo. Da to veldig unge jenter gikk fordi dem ble de plutselig helt stille. Instruktøren fulgte jentene med blikket og så på mennene på første rad, det var tydelig at de syntes at jentene var pene. Jentene vil jeg tro var et sted mellom 16- 18 år. Mennene kan jeg tenke meg var et sted mellom 40 og 45 år. Etter at jentene hadde satt seg humret mennene og så på hverandre.

Jeg satte meg i midten, slik jeg pleier. Foran meg satt menn i midtlivskrisen, bak meg satt menn i midtlivskrisen. De satt beleilig til slik at de kunne vise seg frem på første rad, og at de kunne stirre på unge kvinnerumper uten at de la merke til det, på bakerste rad.Instruktøren satte i gang timen. Han var bablete; pratet lavt, utydelig og raskt. Presentasjonen han viste startet med en video av en ungdomsgjeng som badet og nøt livet på en eller annen fjern sydhavsøy hvor kameraet filmet de unge jentene ekstra lenge. Videre var neste video en glissen musikkvideo med en formfull kvinne som tok på seg selv. Neste video var nesten helt identisk, i denne var det også en mann som gned seg inntil henne. Og slik fortsatte det. Video på video med halvnakne, unge kvinner; med zooming inn i rumpa og skrittet deres. Noen ganger også malplasserte tegneseriefilmsnutter og meningsløse landskapsvideoer, men alltid tilbake til en ung, sexy kvinnekropp, ofte uten ansikt, alltid uten personlighet. 

Jeg ble skikkelig oppgitt, frustrert. Hvorfor? tenkte jeg i mens jeg satt der. Hvorfor alle denne seksualiseringen? Skal de halvnakne kvinnekroppene liksom vekke et primitivt kampinstinkt; et biologisk nedleggingsbehov, få adrenalinet til å flyte, testosteronet til å øke, slik at man kan yte mer? På siste pulstopp så vi en video av en toppidrettsutøver, en syklist som sprutet champagne på en ung, lettkledd kvinne med mye sminke. Han sprutet champagne i ansiktet hennes til alle de andre mennenes store forlystelse, og jeg kjente at jeg ble både sur og pinlig berørt. Jeg følte meg rett og så ille til mote at jeg ikke klarte å yte noe særlig på siste pulstopp, og jeg så meg rundt i rommet for å se om noen reagerte, så vekk fra skjermen. Men nei, alle bare rugget opp og ned i samme takt, like rødsprengte og våte i ansiktet.

Hvorfor er det slik? Tenkte jeg igjen. Og hvorfor gidder jeg og sitte her og være vitne til det primitive markeringsbehovet jeg får klint opp i ansiktet? Hvordan ville de semispreke mennene reagert hvis en kvinnelig instruktør viste like mange halvnakne menn hele økten igjennom? Og enda mer bisart: hvorfor i all verden viser unge, kvinnelige instruktører videoer av andre halvnakne unge kvinner?Hva hvis en mann hadde vist like mange videoer av halvnakne menn? Da hadde deltakerne antakeligvis trukket inn spørsmålet om hans seksuelle legning og konstatert at han var homo i garderoben etter at timen var ferdig! Vi trappet ned. Jeg tørket svetten i fra pannen, snudde meg rundt for å se om noen av de andre deltakerne hadde reagert som meg, om noen av dem hvisket, rynket på pannen, ristet på hodet. Men alle bare peste, noen tøyde, andre var allerede gått av sykkelen. Instruktøren skrudde lyset opp på full styrke igjen. Jeg var skikkelig provosert. Jeg hadde så lyst til å si noe foran alle de andre deltakerne, kjente et behov for å rope ut at jeg aldri kom til å delta igjen. Jeg skulle så gjerne gått opp til instruktøren og kalt ham en ensporet, overkåt mannsgris, men jeg ble sittende. Helt passiv ble jeg sittende på sykkelsetet.Men jeg lot i det minste være å klappe for ham på slutten.

Denne er artikkelen er en sampublisering med nettstedet Radikal Portal.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media