PASSIV: Mye tyder på at regjeringens politikk er for preget av en passiv næringspolitisk tankegang, der man i frykt for å plukke vinnere, vegrer seg for å foreta noen som helst tydelige valg, skriver artikkelforfatteren. Her statsminister Erna Solberg. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
PASSIV: Mye tyder på at regjeringens politikk er for preget av en passiv næringspolitisk tankegang, der man i frykt for å plukke vinnere, vegrer seg for å foreta noen som helst tydelige valg, skriver artikkelforfatteren. Her statsminister Erna Solberg. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer

Passiv næringspolitikk har ingen framtid

Det har vært en intens og skummel vår.

Publisert

Coronaviruset gjorde at vi måtte dypfryse økonomien, og oljeprisen stupte.

Det er for tidlig å konkludere endelig hva corona-pandemi, oljeprisfall og politiske krisepakker har gjort med økonomien vår, men to ting fremstår sannsynlig. Det ene er at de politiske tiltakene neppe har satt stor nok fart i den grønne næringsutviklingen i Norge, slik at vi får reell grønn vekst. Til det er dagens næringspolitikk for låst i gårsdagens tankesett.

Det andre er at uansett hva vi gjør i Norge gjør, er våre handelspartnere i EU på full fart inn i en annen tid, og framover må vi tilpasse oss endringer i vårt viktigste marked bedre.

I den første tiden med ukontrollert spredning av coronaviruset spådde Det internasjonale pengefondet (IMF) krise som på 1930-tallet, og organisasjonen har nylig nedjustert sine økonomiske forventninger på ny.

Krisepakker har vært nødvendig for å hindre at den økonomiske krisen blir dypere enn nødvendig. Politiske krisepakker som skal holde liv i bedrifter og stimulere økonomien er også en mulighet til å sette produksjonen inn på en kurs den likevel må ta. Dagen før den første krisepakken ble lagt fram 13. mars tok jeg og kollega i Tankesmien Agenda Sigrun Aasland til orde for at krisepakkene burde sette betydelig fart på den grønne veksten i Norge gjennom strategiske satsinger på næringer med stort potensial for bærekraftig produksjon. Vi burde dessuten benytte anledningen til nødvendig kompetansepåfyll i lavtlønnsyrkene, passe på at ikke de mest sårbare i arbeidslivet også var de som ble rammet hardest av nedstenging av økonomien, og sikre at overføringer til næringslivet ikke bidrar til å sosialisere risiko og privatisere gevinst.

De første krisepakkene gjorde mange viktige grep, men ga mest til dem som hadde mest fra før. Og de gjorde lite for grønn omstilling.

I slutten av mai kom regjeringen endelig med sin grønne krisepakke. Pakken fikk kritikk for å være for tynt smurt utover og uten retning, med penger både til det ene og det andre, men allikevel ikke noe fullt og helt. Som kritikerne påpekte manglet den tydelige ambisjoner for grønn næringsutvikling i industriell skala innen for eksempel hydrogen, sirkulærøkonomi eller havvind. Deretter, i begynnelsen av juni la regjeringen fram sin hydrogenstrategi, en strategi det har vært knyttet store forventinger til. Hydrogen beskrives som en «game changer», slik oljen var i sin tid, en nullutslippsløsning i transport og industri der det i dag ikke finnes andre gode alternativer for å kutte utslipp. I Norge har vi både naturressursene og kompetansen som trengs for en betydelig hydrogensatsing. Men strategien som ble lagt fram gav et bilde av nåsituasjonen, og ikke hvor vi skal herfra.

Både den grønne krisepakken og hydrogenstrategien illustrerer noen av utfordringene med dagens næringspolitikk i Norge: statens satsinger kunne representert starten på en ny grønn næringsutvikling i en tid der det trengs aktivitet og etterspørsel i økonomien. Men mye tyder på at regjeringens politikk er for preget av en passiv næringspolitisk tankegang, der man i frykt for å plukke vinnere, vegrer seg for å foreta noen som helst tydelige valg.

På samme tid foregår det et betydelig ideologisk skifte i nærings- og klimapolitikken i en rekke vestlige land. EU lanserte EU sin European Green Deal før jul i fjor, med en rekke tilhørende strategier og handlingsplaner som har kommet de siste ukene og månedene. Den nye, grønne næringspolitikken i Europa går bort fra den feilaktige ideen om at myndighetene må føre en næringsnøytral politikk uten tydelige prioriteringer og mål.

I Norge er det opposisjonen som målbærer dette ideologiske skiftet i den grønne næringspolitikken best. Nylig la for eksempel Tankesmien Agendas næringspolitiske utvalg, som består av Espen Barth Eide (Ap), Kari Elisabeth Kaski (SV), Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim (Sp) og Per Espen Stoknes (MDG) fram fire samfunnsoppdrag for grønn vekst. Samfunnsoppdragene er mål som utformes mellom næringen og myndighetene i strategiske partnerskap, som gir retning og forutsigbarhet til et næringsliv som står i markeder i stor endring.

Ambisjonene utvalget tok til orde for innen 2030 er «alt fôr til landbruk og havbruk fra bærekraftige kilder»; «dobling av verdiskaping i havbruk og lavere fotavtrykk»; «storskala hydrogenproduksjon og -industri i Norge»; og testing og oppskalering av nullutslippsskip slik at teknologien er konkurransedyktig mot konvensjonelle skip, med leveranser fra den norske maritime klyngen. Staten bør bidra til minimum 100 nullutslippsskip de neste årene.

Slike målsettinger, for eksempel innen hydrogen, er særlig nødvendig når vårt viktigste marked, det europeiske, er i så stor endring. Med European Green Deal er EUs mål å bli verdens første klimanøytrale kontinent, og norsk gass skal fases ut. Dagens norske eksport av gass utgjør omtrent en fjerdedel av Europas totale gassforbruk. En stor kilde til eksportinntekter for Norge må erstattes, og gassen kan brukes til produksjon av blått hydrogen med karbonfangst- og lagring. Da trengs imidlertid en grundig vurdering av potensialet for norsk hydrogen til Europa, og en strategi som kan realisere mulighetene.

Konsekvensene av coronapandemien på norsk økonomi er ikke over. Det som er sikkert er at både klimakrisen og våre handelspartneres klimapolitikk vil stille stadig nye krav til norsk næringsliv i årene som kommer. Det er en tilpasning enkeltbedrifter ikke kan gjøre alene. Vi trenger staten som entreprenør og politikk som bidrar til faktisk omstilling. Endring bort fra en passiv næringspolitikk er det ansvarlige nå.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer