Pastellhus

Spenning og bomullsplukking.

I Dagens Næringslivs «På nattbordet»-spalte er bare Knut Hamsun oftere nevnt enn John Grishams juridiske thrillere. Eksadvokaten er bestselgeren over alle bestselgere, men «Det malte huset» overrasker nok mange faste lesere.

Ordet advokat er ikke nevnt i romanen, som foregår på en fattig gård med umalt våningshus i Arkansas i 1952. Hovedpersonen Luke er sju år, og drømmer om å bli baseballspiller når han blir stor. Men først må han plukke bomull fra morgen til kveld i ukevis.

Bestefar

De tre generasjonene styres av bestefar Pappy, som har siste ord i det meste som foregår. Han passer likevel på å ikke komme på kant med kona. Lukes foreldre er også underlagt Pappy og Gran, men moren er fast bestemt på å forlate den håpløse tilværelsen i et hus som ikke engang er malt. Mye av inntektene fra bomullen går til landeieren. I tillegg må de hyre hjelp til å plukke bomullen: Dette året har de familien Spruill fra Ozark-fjellene og ti meksikanere.

Det blir en spennende høst for Luke, både Spruillene og meksikanerne byr på til dels ubehagelige overraskelser. Det gjør også onkel Ricky, selv om han er langt borte i Korea, og naturkreftene, som har sin egen agenda.

Fargeløst

Grisham forteller greit om livet på bygda - visstnok inspirert av hans barndom - men karakterene er ganske fargeløse. Pappy er på grensen til å folde seg ut som en skikkelig patriark, men blir aldri helt levende. Jeg har dessuten vondt for å tro at en såpass barsk fyr kommer hjem etter en hard arbeidsdag og spør: «Hva har vi til aftens?».

I hendene til Larry McMurtry, en westernveteran som både kan samme stoff og fører et langt saftigere språk, kunne «Det malte huset» vært en regnbue av en roman. Fra Grishams hånd blir det en pastellfarget historie, et småspennende barndomsminne som ikke skiller seg ut i mengden.