Patetisk historie

Klassikeren blant kinesiske eksilromer er «Ville svaner» av Jung Chang. Et femhundre siders familieepos som skildrer kulturrevolusjonens Kina som et skrekkregime. Tidligere i år ble Hong Yings «Svikets sommer» utgitt på norsk, også den en roman om desillusjon og opprør hos generasjonen som vokste opp under Mao-kommunismens regime.

Lulu Wang:
«Liljeteatret»

Oversatt av Bodil Engen
J.M.Stenersens forlag
460 s. Kr 328

Nå følger Lulu Wangs «Liljeteatret» som høyst ufortjent blir sammenlignet med «Ville svaner». Lulu Wang er født i peking i 1960 og flyttet til Nederland som 25-åring. Eksilromanen hennes følger en ungjente i årene 1972-74 og tittelen spiller på de tilfluktsstedene som gjenstår når verden blir for hard: Tankefriheten, poesien, naturen. Lian er datter av universitetsutdannete foreldre, sammen med moren holdes hun internert på omskoleringsleir for borgerlige intellektuelle.

Internert

Etter frigivelsen sendes hun på landsbygda med skoleklassen for å bidra til «bøndenes strålende reolusjon». Forfatteren har selv vært internert, og man trviler ikke et øyeblikk på gehalten i det hun beskriver: Familier som blir skilt, vennskap som blir brutt, naboer som tyster, frykten for å bli klat klasseforærderm, den stupide indoktrineringen i skolene, hyllesten av partiet og Mao, favoriseringen av spyttslikkere og selvforakten hos alle som avslører, men ikke tør opponere mot brutaliteten.

Alt dette gjør inntrykk _ og det er nok av enkeltscener som sitter _ men romankunst er noe annet enn bare å skrive løs. Wang skriver uten dramatisk stringens, den ene like episoden følger den andre, kapitlene ligner ofte moralsk lærestykker og havner dermed farlig nær det de raljerte over. Her finnes komiske høydepunkter, som når den unge hovedpersonen velges til prima ballerina for å symbolisere en milliard kinesere som følger i Den Store Romanens kjølvann.

Uttværet

Det som imidlertid slår oftest gjennom er den ufrivillige komikken _ som kan ha forklaringer både i vanskelig overførbar tradisjon og like vanskelig oversettbare metaforer. Men det gjør dem ikke bedre å lese på norsk: Her spruter adjektivene ut av den romantiske patos som vi kjenner fra en viss type ungpikleromaner, månen spiller serenader og vinden er stadig fløylsmyk.

Lulu Wang har både forsøkt å skrive en underholdende roman og et opprørende politisk dokument. Det var det Jung Chang klarte med «Ville svaner». Forfatteren av «Liljeteatret» klarer det ikke, isteden for å skape spenning skaper hun en uttværet historie der leseren får alt inn med teskje slik at selv den politiske dramatikken blir i stand til å kjede. Skal dette kalles et storverk gjelder det kun i sidetall.

TOVE NILSEN