Patetisk, Ian Brown

Innimellom spiller de så surt og så tvers igjennom usammenhengende at jeg blir stående å lure på om de gjors på. Iført mørke solbriller, står Ian Brown foran på scenen - mest opptatt av at håret ligger korrekt: Fra et stykke bak på skallen, og så forover - helt til et stykke foran øret.

Patetisk. Fyren er jo stor stjerne!

Han plukker fram munnspillet, og spiller enda færre toner enn Bob Dylan.

Dét behøver ikke bety noen verdens ting, i og for seg, men når også de to tonene blir feil... Da - blir det feil på alvor.

Bassist og trommis i hvert sitt band

Låtene domineres av tildels lange instrumentalpartier; et slags Santana - uten individuelle ferdigheter. Bare nå og da treffer f.eks. trommeslageren sin basstromme sånn omtrent samtidig med at bassisten slår an sine strenger. Og Ian Brown? Jeg tror han forsøker seg på en laid back utgave av Jim Morrison. Men det blir med forsøket.

Han har komponert en låt som går over nøyaktig de samme akkordene som The Bealtes' 'Dear Prudence'. For å kompensere legger han første vers av Beatles-teksten helt i starten av sangen. Sympatisk, kanskje - men det hjelper dessverre ikke på sluttresultatet.

Paradoksalt nok blir følelsen av å være vitne til noe pinlig mindre og mindre - i takt med at bandet mer og mer spiller direkte i utakt.

De takker for seg med 'Sunshine In The Rain' som ekstranummer. Idet de forlater et oppsiktsvekkende tålmodig Stockholmspublikum, har de vært på scenen i nøyaktig 49 minutter.

Madchester.

Konsert:
Ian Brown
Sudion, Stockholm, 31. mai