Patosfylt om sult og sott

Imponerende, underholdende og vel patosfylt om nok en eventyrlig Hoem-kjempe.

SLEKTSGRANSKEREN: Edvard har gjøvet løs på sin sjette historiske roman om slekta, og serverer krig, sult, tro og kjærlighet. Foto: Morten Rakke
SLEKTSGRANSKEREN: Edvard har gjøvet løs på sin sjette historiske roman om slekta, og serverer krig, sult, tro og kjærlighet. Foto: Morten Rakke Vis mer
Publisert

En sommerdag i 1792 skjer det noe dramatisk på den lille gården Hoem i Romsdal. Tjenestejenta Guri forsvinner. Eldstesønnen på gården, kalt Pe, er den siste som ser henne. Det er velkjent at hun skal ha hans barn, og at han ikke er særlig lysten på ekteskap. Guri blir aldri funnet. Pe blir mistenkt for drap, men frikjent av retten. Bygdefolket, derimot, kan ikke tilgi ham. Det kan heller ikke hans ti år gamle lillebror Lars Olsen Hoem.

Det er Lars som er hovedperson i Hoems siste slektsroman. Som liten skal Edvard Hoem ha hørt den dramatiske historien om Guri fra sin bestefar. Bestefaren fortalte også om Lars som både deltok i Englandskrigene og satt i engelsk fangenskap i fem år. Lars ble seinere felemaker, og det skal fremdeles finnes feler han har laget.

Hvordan mane fram fortidas mennesker? Dag Solstad satt en gullstandard i «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» (2013), der han med sin nærmest bibelske slektsoppramsing viser hvor lite vi faktisk vet om forfedrene våre. Edvard Hoem velger det motsatte. Han dikter i vei med patos og glød. Det er det blitt gode og vakre og underholdende romaner av. «Slåttekar i himmelen» (2014) er min favoritt. Den handlet om Hoems oldefar, hans kone Serianna, deres søsken og etterkommere. Med fire etterfølgende romaner har serien blitt en voldsom suksess, med et opplag på over 400 000.

Storvokst Hoem

Slåttekar-serien ble avsluttet med at forfatteren selv kom til verden 10. mars 1949. En kjempebaby på 57 cm og nærmere fem kilo. Nå tar Hoem et sprang 200 år tilbake i tid og maner fram en annen storvokst Hoem-kar. Lars er grandonkel til Serianna, og i likhet med påfallende mange Hoem-skikkelser, en skoleflink og kunstnerisk anlagt kjempe som både er musikalsk og fingernem, arbeidsom, sjelelig urolig og tungsindig på sitt vis. Lars sliter med tro og tvil, slik de nok gjorde på den tida, men spesielt i Hoem-slekta, skal vi tro forfatteren.

Vi møter Lars fra han som guttunge blir en taus einstøing etter at Guri forsvinner. Han lengter seg bort fra den knugende lille Hoem-gården og drømmer om egen skute. Drømmen brister da han blir innkalt til militærtjeneste.

Denne del av boka er en virkelig historisk kuriositet. Det handler om Det romsdalske Compagnie. Det besto av fiskersønner og bondegutter som ble kalt til København fordi de var gode roere, som kunne bistå i kampen mot den uovervinnelige engelske flåten. Compagniets førti-dagers vandring gjennom Norge og Sverige mot København er av bokas beste partier. Her baker forfatteren inn den nyfrelste haugianeren Tossen, og får dermed sagt noe om vekkelseslivet som dominerte på den tida. Lars deltar i det blodige Slaget ved Københavns Red i 1801, der Horatio Nelson – han som falt ved Trafalger – var viseadmiral.

Imponerende research

Det er lett å forstå at Lars er en fristende romanskikkelse for forfatteren. Hans liv rommer eventyrlig dramatisk Norgeshistorie. Dette var på Terje Vigens tid, engelskmennenes blokade skapte kornmangel og hungersnød. Etter krigen tar Lars hyre på en skute som drar til Arkhangelsk for å hente korn. Båten blir kapret av engelskmennene: «Fangeprotokollen viser at Lars Olsen Hoem vart registrert som fange nr. 1631 og send til Brave den 4. november, altså to månader seinare. Kvar var han og dei andre frå Christina Maria i mellomtida? Var det vindstille i Nordsjøen?», spør Hoem et sted.

I disse overgangene mellom fakta og diktning er Hoem på sitt aller beste. Kildene er skrale, Hoems research imponerende. Han beskriver de enorme svarte fangeskipene i Plymouth-bukta med tusen fanger i hvert skip. Der var Lars i fem år. Det er her han skal ha lært seg å lage fele, og av mangel på fakta dikter Hoem inn den franske virtuosen Monsieur Jean, fange og fiolinmaker.

Sentimentale eskapader

«Musikken lindra smertene, fordi han gav trøyst. Det var som om musikken sa: Alt er forbi, men alt er også̊ tilgitt», heter det om Lars´ tid i fangenskap. Hoem skriver med et høystemt og gammelmodig patos som for så vidt kler boka, men det blir for mange slike sentimentale eskapader. Det gjelder spesielt Lars’ liv med kona Gunhild, som han fikk sju døtre med. «Han måtte vinne henne, så han kunne bli hos henne, ha omsorg for henne og verne henne mot alt vondt». Eller de mange beskrivelsene av døtrene som Hoem strengt tatt ikke vet noe om: «Ho var storesyster si, Gjertine Maria, opp av dage, men mykje stillare og gladare». Her faller Hoen inn i et klisjéfylt underholdningsromanaktig modus, som jeg tenker han egentlig er for intelligent til.

Men også her er det mye godt stoff. De bosetter seg Smedvika i Christiansund. Lars livnærer familien som felemaker. Gunhild må spe på med på det beinharde og underbetalte klippfiskarbeidet. Sånn sett forteller denne boka om alt slit og sott og nød våre forfedre har lidd seg gjennom. Mot det er vår tunge korona-tid for ingenting å regne.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer