Patriark og kremmer

«Han forlangte underdanighet, ventet beundring, og fikk begge deler,» skriver Nils Kåre Jacobsen i en ny biografi om allmektige Harald Grieg.

Hans selvbevissthet var uten lyte, med et ego som var synlig for all verden.

Han var selvsikker, steil og ubehagelig. Han hadde en kleptoman evne til å putte folk i lomma. Han var med respekt å melde temmelig blottet for selvironi.

Han led av en uavlatelig tiltakende maktsyke, for ikke å si maktsinnssykdom.

Han var et monument over de verste egenskapene jeg kunne finne i meg selv.

Et knippe av meninger om selve bautaen i norsk forlagshistorie: Gyldendals direktør gjennom 50 år, Harald Grieg. Nå kommer biografien om patriarken og kremmeren, dandyen og posøren - antakelig den siste enevoldsherskeren i norsk forretningsliv. Forfatter er Nils Kåre Jacobsen, en av hans etterfølgere i direktørstolen i Gyldendal. Som Harald Grieg, som Brikt Jensen; en tettvokst liten bergenser med verbal sjarm. Til felles har de også at de trives i rampelyset.

Men etterfølgerne var aldri i nærheten av de midler Harald Grieg brukte for å få prosjektørenes lys på seg.

Ei heller ansatte verken Brikt Jensen eller Nils Kåre Jacobsen resten av familiene sine i forlaget. De hadde heller ingen bror som var journalist, og som kunne skrive fram deres suksess. Det hadde Harald Grieg. Nordahl Grieg var utrettelig på ferde i pressen, mens broren antok hans bøker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stor forlegger

- Men uansett alle meningene om ham, hans makt og luksuriøse tilværelse som Gyldendal holdt ham med - en ting må stå uimotsagt: han var en stor forlegger. Alle vi som kom etter, bygde på grunnmuren som han hadde reist. Han hadde dertil en svært utviklet teft for talent, og var forfatternes mann. Han kunne også være ømskinnet. Jeg har gått opp hans spor, men jeg plukker ham ikke ned fra sokkelen, sier Nils Kåre Jacobsen.

Han har levert en kilotung biografi. Den utgis 11. oktober når Gyldendal i fire dager skal feire at Grieg hentet de norske forfatterne hjem til et norsk Gyldendal for 75 år siden.

- Du har levert en uforskammet tykk bok?

- Og så jeg som har frykt for tykke bøker. Antakelig hadde jeg aldri kommet til å lese boka selv! Jeg hadde store problemer med å sette det siste punktum. Men jeg har forsøkt å gjøre boka underholdende og anekdotisk, strø noen blomster underveis for at ikke leserne skal falle av.

Og de som har lest noe av det Nils Kåre Jacobsen har skrevet, vet at akkurat det er han mesterlig på.

- Du har brukt fem år og knapt 600 sider på å skildre Grieg og hans samtid som også gjør boka til viktig kulturhistorie. Kan du likevel skildre ham i én setning?

- Den må bli lang, og vi må bruke mange kommaer: Han var en komplett forlegger som behersket alle sider, han hadde en rik og åndelig bakgrunn gjennom sin familie, men han var også kremmeren som gjorde ham til forlagets beste markedsfører, med en genuin evne til å velge de riktige medarbeiderne. Samtidig hadde han et stort ego.

Servilitet

- Han sa aldri vi om Gyldendal, men jeg?

- Han hadde en narraktighet i seg, og her i huset var han en suveren patriark som ingen opponerte mot. Det oppsto en servilitet i huset som må ha plaget mange.

- Var du også underlagt den?

- Nei, det gjaldt ikke meg. Jeg skulle jo heller ikke kravle oppover. Han ansatte meg som økonom i 1960, og som det var jeg ufarlig. Jeg stelte jo bare med tall. Jeg kom fort inn i varmen. Men jeg kan love det var mange som forble i kulden.

Harald Grieg ansatte både Brikt Jensen og Nils Kåre Jacobsen. Harald Grieg regisserte alt selv, til og med sin begravelse.

- Han var jo også rå på å manipulere pressen, mens han i dag, med sin makt og svimlende gasjer, hadde vært garantert førstesidestoff?

- Som gammel journalist spilte han på pressens underdanighet. Han skrev selv pressemeldinger og innkalte til pressekonferanser puljevis. Han var den fødte journalist som ikke bare refererte, men skapte historien før den fant sted. Når han kunne gjøre det, må det sees i sammenheng med tida. Den gang skjermet avisene de store. Habilitet var ikke noe tema. Tenk bare på Sigurd Hoel, som anmeldte de samme bøkene han var konsulent for.

- Han likte å bli framstilt som kvinnekjær. Var det makten hans som var tiltrekkende, eller hadde han sex appeal?

- Og det spør du meg om! Er det ikke slik med menn med makt at de har en dragning? Og når de dertil har verbal sjarm! Jeg forstår godt at kvinnene likte ham. Han nærmet seg nok aldri Gyldendals kvinner, men at skuespillerinnene ved Nationaltheatret, der han var en omstridt styreformann, stadig besøkte ham på blanke formiddagen, er sikkert. Etter dem sto det igjen tomme champagneflasker. Men jeg som biograf går ikke i den grad inn i privatsfæren som alle andre gjør for tida. Dessuten, visste noen hvem han egentlig var? Jeg tror ikke det.

- Gud, det er godt skrevet!

- Han bygde om Gyldendal, innredet sitt storslagne funkiskontor og fikk den sagnomsuste kobberdøra på plass. Forfatternes bokstavelig talt tunge møte med forlaget, mens selvtilliten rant bort?

- Ja, hør hva jeg skriver om den. Nils Kåre Jacobsen leser ett avsnitt høyt. - Gud, det er godt skrevet, utbryter han henrykt. Det skrives ikke bedre i dag. Jeg vet at jeg kan skrive godt, og jeg skriver med lyst.

- Du legger ikke skjul på at du elsker rampelyset, du har utgitt dine egne taler. Du har en reim av Grieg i deg?

- Du peker på en egenskap jeg ikke har tenkt på. Du har rett. Nå skulle jeg som pensjonist gått etter min kone med handlekurven på Rimi. Og så får jeg sitte her i forlaget og skrive. Jeg er hentet fram fra møllposen, og nyter det.

- Men diktator ble du ikke?

- Nei. Men Grieg hadde intet imot å bli kalt diktator. Han visste at han var det.