Patriarkatets faenskap

Diskusjonen som har oppstått rundt lanseringen av Trond Kirkvaags bok «Kom ikke nærmere. Jeg og far.» viser at boken interesserer. Å våge å skrive ærlig om sin smerte i egen familie, en smerte mange deler, er en modig handling. Selv finner jeg boken både nødvendig og viktig. Den er et gripende dokument om patriarkatets faenskap.

Trond Kirkvaag skriver om sin familie i oppveksten som et minimilitærregime. Hans far, Rolf Kirkvaag, NRK-mannen som sjarmerte hele Norge, opptrer i hjemmet som en egenmektig general som driver beinhard eksersis av sine barn. Kommanderer, truer med represalier, smeller i dører og er helt uimottagelig for et «Jammen far?» Den eldgamle patriarkalske strukturen kjennetegnes ved et vertikalt system hvor Far, pater familias, råder på toppen.

Boken er en påminnelse om hvordan familien som mikrocelle avspeiler lignende undertrykkelsesstrukturer ellers i verden, først og fremst i det militære, i næringslivet, kirken og institusjonslivet. Det dreier seg om misbruk av makt. Dette aspektet, maktmisbrukets konsekvenser, er det jeg vil ta opp her. Historien viser noe vesentlig mer enn den berømtes janusansikt: sjarmør utad og tyrann i hjemmet. I dette tilfelle kan kjendisfaktoren hjelpe til å illustrere og klargjøre subtile føringer og krefter som styrer våre liv.

Den gang Rolf Kirkvaag var guttunge sto det nok fremdeles et lite vers i norske lesebøker: Far er over mor / mor er over meg / jeg er over katten. En rangering av over- og underordninger i ensomme posisjoner, også for den som er øverst. Det tilsynelatende uskyldige barneverset kan sees som en fiffig pedagogisk indoktrinering i den patriarkalske struktur som har ridd vår vestlige verden og store deler av verden forøvrig siden før antikkens tid. Det er den store Far som råder på toppen over en passivisert og nærmest usynlig mor og en barneflokk i angstfylt beredskap nederst på stigen. Trond Kirkvaag uttrykker det slik: «Redselen for ham disiplinerte oss helt inn i ungdommen.» I boken beskrives en barndom i kontinuerlig angst for ikke å leve opp til Fars idealer, et liv på alerten. Mor er mild og stillfarende og trer frem med en lindrende hånd og noen trøstens ord. Da faren, av barna kalt Den Fremmede, har kastet sine to femåringer Trond og Kristin på dør med «Forsvinn!» kommer mor ut og holder rundt dem: «Så, så. Det går over.»

Tankene går til Ma, moren i Jonas Lies «Familien på Gilje». Bare ved lyden av sin manns tunge trinn i trappen reagerer hun slik: «Med ett rettet hun seg som en militær ved Appell og gav Akt!» Våre største forfattere som Ibsen, Skram, Undset bl.a. viser de livshemmende og ødeleggende konsekvensene av samfunnets over- og underordninger. I «Gjengangere» lar Ibsen fru Alving ta et oppgjør med det patriarkalske undertrykkelsessystemet i familien og hun sier uten omsvøp til pastor Manders: «Ja, De tvang meg inn under det som De kalte plikt og skyldighet; da De lovpriste som rett og riktig det som hele mitt sinn opprørte seg imot ... Da var det jeg begynte å se Deres lærdomme etter i sømmene. Jeg ville bare pille ved en eneste knute; men da jeg hadde fått den løst, så raknet det opp alt sammen. Og så skjønte jeg at det var maskinsøm.»

Trond Kirkvaags bok viser oss hvor hardt et slikt antikvert og livsdrepende system har herjet oss som «gjengangere» langt inn i vår egen tid. Til tross for kvinneopprør, likestillingsarbeid og en ny forståelse for barns oppvekstvilkår og barns rettigheter, kaster dette systemet fremdeles lange skygger inn over våre liv.

Trond Kirkvaags bilde av familielivet speiler de hierarkiske strukturene i verden forøvrig. Overalt ser vi tilsvarende over- og underordningsstrukturer som lagdeler/klassifiserer og skjebnebestemmer den menneskelige eksistens. Vår tids vulgærhelter, pengegaloppens menn pidestallplasseres ustanselig i mediene og nederst på stigen tynges mange mennesker av skammen over å være fattige – over ikke å ha evnen eller viljen «to be smart» og klatre i strukturene. Vi har rase- og kjønnshierarkier, hvit mann på topp, farget kvinne på bunn. Akademisk utdannelse gir rang og forrang.

Er vi klar over konsekvensene av disse vertikale livspremissene?

Hver dag er vi utsatt for politiske ledere som misbruker makt, feier tilside nasjonale og internasjonale avtaler og lovregler, initierer kriger for egen makt og vinning. Hvert år utsettes 18000 kvinner bare i Norge for vold begått av noen som står dem nær. Millioner av barn verden over utsettes for nød, vold, lemlestelse og mental terror. Flere bøker om privatlivets ufred og familien som terrorregime er kommet ut de siste årene, skrevet av barn og barnebarn (bøker om Picasso og Aksel Sandemose bl.a.)

Det tragiske ved det patriarkalske systemet er at alle blir ensomme, de andre er alltid over eller under, det åpnes sjelden for et virkelig «du og jeg». Aldri hører vi i Kirkvaags bok en far som sier: «Mor og jeg tror ...» eller en mor som sier: «Far og jeg synes ...» aldri om samvær, et måltid der foreldre og barn snakker sammen i trygghet og glede, ler en forløsende latter. Eller at en av foreldrene henvender seg med et «Hva synes du, gutten min?» Alle utsagn eller påbud er enveis, ovenfra fra Far.

Man kan spørre seg om Far, på sin ensomme topp, også kjenner på «litenhetsfølelsen», en følelse han kanskje ikke tåler, fordi den maktstjeler ham og er på kollisjon med den konvensjonelle oppfatning av maskuliniteten, som styrke og usårbarhet.

I Trond Kirkvaags bok gir beskrivelsen av hans bestefar kanskje mye av en nøkkel til det vanskelige forhold han fikk til sin far, Rolf Kirkvaag. Det karakteristiske ved farfaren var at «han lo av oss barna, ikke minst når vi falt og slo oss ...» , «Ikke at det var så mange som nærmet seg farfar, han tok oss aldri på fanget eller holdt oss i armene sine.» Hvilket faren til Trond Kirkvaag heller aldri gjorde med barna sine.

Slik peker boken på et patriarkat som en gang hadde total makt, men har vært under jevn og sikker avvikling. I romerriket kunne faren, pater familias kreve full lydighet og hadde en hånd- og halsrett som ga noe nær ubegrenset rett til å straffe de nærmeste. I verste fall med døden, en barbarisk ordning som fortsatt praktiseres i enkelte muslimske miljøer.

Trond Kirkvaags bok handler om en dyp kjærlighetslengsel etter å bli elsket av sin far. Uten denne smertelige og vedvarende følelsen hadde det heller ikke blitt en bok. For Trond Kirkvaag dreiet det seg om lengselen etter å føle seg elsket, sett og tatt inn i farens bevissthet som den han er. Men: «Jeg opplevde en ugjennomtrengelig mur rundt en uinntagelig festning. Hvorfor så han meg aldri? Hvorfor ville han ikke? Var det noe han var redd for? Redd for at det innerste i ham skulle komme fram?» Heller ikke i sluttfasen nådde han frem til sin far. «Han ville ikke. Jeg fikk ikke tak i ham.»

Den patriarkalske strukturen i Kirkevaag-familien hindret fri flyt av kjærlighet, men sjelden har jeg lest en bok med et slikt kjærlighetspotensial som hos denne forfatteren. Han beskriver en sjelden vakker kjærlighet mellom søsken, og den empati og ømhet som Trond Kirkvaag omslutter sin avdøde tvillingsøster Kristin med, er bevegende.