Patriarken fra The Band

Garth Hudson er på turné i Norge med Jonas Fjeld og Erik Andersen. Dagbladet møtte ham i Drammen.

Mager, med dongeribukse, blå kaps og hvit snadde, ser Garth Hudson (63) mest av alt ut som en amerikansk farmer på kort perm fra traktorsetet. Hår og skjegg er hvitt, stemmen er dyp, og når han snakker, lavt og vennlig, ruller ordene laaangsooomt mellom pausene. Der han sitter sammen med Jonas Fjeld i en hotellresepsjon i Drammen, er det ingenting som røper at han er en av rockens mest nyskapende instrumentalister og musikalske regissører. Men Garth Hudson var tangenttrollmannen som ga The Band det rike, sammensatte lydbildet. Bare George Martins bidrag til The Beatles tåler sammenlikning.

På norgesturné

Høsten 1968: Orgelintroen på «Chest Fever» treffer pseudohippier og protestrockere så blomsterstøvet fyker. Garth Hudson, «the mad professor of the Lowrey organ», vrenger orgelet fra Bach til The Band i løpet av 40 sekunders sønderrivende spill før Robbie Robertson, Rick Danko, Richard Manuel og Levon Helm faller inn som sleggeslag. «Music from Big Pink», The Bands debut-LP og første del av det storslåtte og tragiske kapitlet i rockhistorien som heter The Band.

Våren 2001: Nå i mai er Garth Hudson på norgesturné med Jonas Fjeld og Eric Andersen. Han hjalp til da Jonas, Eric og Rick Danko spilte inn sine to CD-er på 90-tallet, og etter Dankos død var det naturlig å invitere Garth inn som tredjemann. Han pakket trekkspill, saksofoner og synthmoduler og kom over fra Woodstock.

- Men han synger ikke, så Sari, datteren til Eric, tok turen fra Los Angeles sånn at vi fortsatt kan synge trestemt, sier Jonas. - Og da Hallvard T. Bjørgum hørte om dette, hang han seg på med fela. Så nå er vi fem.

Foreldrene sa ja

Det var i 61 at rockabillyhelten Ronnie Hawkins, etter sterkt press fra backinggruppa The Hawks, klarte å overtale Garth Hudsons konservative foreldre til å la den 24 år gamle sønnen få bli med i bandet.

«Jeg har et orkester bestående av talentfulle unge menn som blir hemmet av manglende musikkutdannelse,» mol Hawkins, et råskinn av en rock'n'roller med umettelig appetitt på damer, børst og livet på veien. «Jeg vil gjerne engasjere Deres sønn Garth til å bli med oss og undervise dem. Jeg vil at de skal lære å lese noter på en proper måte, og har tilbudt Garth høyere lønn enn noen andre samt en kontantbonus for å bli med oss. Vi vil også betale ham 10 dollar ekstra pr. uke for undervisningen og anskaffe et nytt orgel slik at Garth kan bli hørt på sitt beste. Har vi Deres velsignelse?»

Garth Hudson

  • Født 2.8.1937 i London i provinsen Ontario i Canada.
  • Organist, pianist, trekkspiller, saksofonist i The Band.
  • Klassisk pianoundervisning som barn. Spilte piano på søndagsskolen, orgel til gudstjenester, seinere jazz og r&b med egne grupper. Tidlig påvirket av Oscar Peterson, jazzsaksofonister (C. Hawkins, B. Webster, J. Coltrane) og r&b-saksofonister (Red Prysock, Lee Allen, Clifford Scott).
  • Stort lokalt ry, hentet til The Hawks m/Ronnie Hawkins i 61, forløperen til The Band.
  • På plate med bl.a. Bob Dylan, Marianne Faithfull, Bobby Charles, Paul Butterfield, Eric Clapton, Van Morrison, Leonard Cohen, Tom Petty, Emmylou Harris.
  • Bosatt nær Woodstock.

Foreldrene sa ja. For første gang var det som skulle bli The Band samlet. Hudson, som var i stand til å ta akkorder «på øret» og eksperimenterte med orgellyder før noen hadde hørt om synthesizere, ga The Hawks et kraftig løft.

Beskjeden Hudson

I 64 sa de farvel til Hawkins og ble til Levon And The Hawks, deretter til Bob Dylans elektriske backinggruppe og endelig til The Band høsten 1968, da den skjellsettende «Music from Big Pink» snudde opp ned på forestillingene om hvordan et rockeband måtte låte. Orgel og piano samtidig à la gospel, rhythm and bluesy elgitar, mandolin og et rocka, men variert og drivende bass-trommer-komp, det hele toppet med røff, trestemt inn-i-sjela-sang - The Band fikk rockverdenen til å måpe. Lærer Hudson hadde gjort manns jobb.

- Å, det var ikke stort jeg lærte dem, sier Garth Hudson beskjedent og stapper snadda.

- Som The Hawks spilte vi mye standardstoff, og jeg ga dem de grunnleggende akkordprogresjonene. Trygge greier som jeg visste funket. Etter hvert prøvde vi oss på vanskeligere låter, jeg skrev noen nye akkordskifter og harmonier og fortalte hva som var hipt og hva som var corny... sånne ting. Det var den måten The Band utviklet låtene på. Ikke mye var min egen musikk, jeg bare tilføyde noen stilelementer her og der, noen fills og en og annen solo som kunne utfylle ideen til sangen. Men jeg fikk spille musikk under disse poetene, og de var gode.

- Robbie Robertson var bare 18 da du ble med. Var han en fullbefaren musiker allerede da?

- Innen blues, rhythm and blues og rock, ja. Jeg kunne sagt rockabilly også, men det ville han ikke ha likt.

- Hvordan tok du det da han bestemte seg for at nok var nok og hoppet av etter «The Last Waltz» i 1978?

- Jeg hadde forståelse for at han gjerne ville gripe de sjansene han fikk innen film og studioarbeid. Men det han sa om at flere turneer ville komme til å ta livet av ham, hørtes latterlig ut for meg.

- Stemmer det at han og Levon ikke akkurat er gode venner og at det var mange konflikter i The Band på slutten?

- Nei. Sånne historier dukket opp for å selge oss. Jeg skjønner ikke de greiene der, sier Garth, og lar det skinne igjennom at temaet er utdebattert.

Låtskriveren Dylan

- Du skal spille på Oslo-feiringen av Bob Dylans 60-årsdag. Hva kom Dylan til å bety for deg og The Band?

- Bob Dylan ga oss en god start. På 60-tallet, da Richard, Rick og jeg leide «Big Pink» i Woodstock for 125 dollar måneden, kom Dylan over et par- tre dager i uka i en lang periode. Han forsvant opp i annen etasje, satte seg til skrivemaskinen og kom ned hver gang han hadde en ny sang å vise fram. Han er et utrolig fokusert talent, og den beste låtskriveren og poeten som kom ut av det revolusjonære 60-tallet.

- En skam at han ikke har fått Nobelprisen?

- Å, de kommer nok til å gi ham den før eller seinere. Og han har fått andre priser.

- Har du fortsatt kontakt med ham?

- Jeg sender små beskjeder via folk som jobber med ham, men har ikke sett ham siden vi gjorde en konsert i New York for tre- fire år siden.

- Blir det mer musikk fra The Band?

- Jeg vet ikke. Alle sangerne er borte. Levon holder koken, men har trøbbel med stemmen. Jeg vet om et par karer som synger som Richard Manuel, men... nei, jeg vet ikke.

- Du selv?

- Jeg spiller med et godt band som heter Professor Louie & The Crowmatix. De, tablaspilleren Badal Roy og folk fra The Bauls of Bengal er med på CD-en min, «The Sea to the North». Den kommer ut på Breeze Hill i juli.

Det brune albumet

- Hører du noen gang på de gamle Band-platene?

- Bare på radio. Det er så mye annet å høre på.

- Din personlige The Band-favoritt?

- Nummer to, det brune albumet. Og jeg liker «Before The Flood» som vi gjorde med Dylan.

- Hvis du skulle summere opp The Band-tiåret mellom «Big Pink» og «The Last Waltz»?

- Hmm... it was a good job. Men jeg ser framover. Alle onklene mine ble over 90. Jeg vet ikke om jeg holder så lenge, det blir for mye av dette (vifter med pipa), kaffe og karbohydrater. Jeg burde kanskje begynne å leve litt sunnere, vi får se.

- Det er jo blitt ett av de store eksistensielle spørsmålene i vår tid: Leve fornuftig, ha det kjedelig og bli gammel, eller ha det gøy mens det varer?

Garth Hudson ser ut i lobbyen med øyne som har sett Richard Manuels og Rick Dankos kiste. Så kikker han opp, myser.

- Jeg kjenner til det spørsmålet, sier han, og tier. Humrer stille: - Ja, jeg kjenner til det spørsmålet.

  • Hudson/Fjeld/Andersen spiller i Drammen i kveld, Oslo (Rockefeller) og Asker 23.5., Kvinesdal 24., Langesund 25., Molde 26. og Bergen (Nattjazz) 28.5.
<B>PÅ TURNÉ:</B> Garth Hudson er en av rockens store lydmalere. - Jeg trives på turné med Jonas Fjeld og Eric Andersen, sier Hudson.