Patrioten Bruce

Bruce Springsteen har salet på og legger ut på et verdensomspennende rock'n'roll-korstog som skal vare et år.

EAST RUTHERFORD i New Jersey (Dagbladet): Vi var med på åpningen på hjemmebane et par kilometer fra Ground Zero, noe som preger The Boss.

Bruce Springsteen er veldig amerikansk i musikkstil, holdninger og måten å engasjere seg og sitt publikum - på godt og vondt. Han er en jordnær og ekte entertainer av rang, men han mister litt balanse i sentimentale snubletråder som er blitt spunnet og forsterket etter 11. september.

Men det er lett å tilgi ham. Springsteen bor ikke lenger unna enn at han fikk se røyken velte utover New York, og er tydelig preget av overgrepet mot Amerika.

Patriotisme

Det var ikke så mye party over det to og en halv time lange repertoaret som på forrige turné, for tre år siden. Og for å begynne med slutten, så ble det vel mye amerikansk patriotisme for en europeer og sindig nordmann. «My City of Ruins», «Born in the USA» og «Land of Hope andDreams» er sanger amerikanerne kanskje trenger. Men når jeg ser den fullsatte salen med 50000 hender i været, får jeg følelsen av å være på et klamt vekkelsesmøte med tungetale og ukritisk lovprisning.

Det amerikanerne kanskje aller helst har behov for, er å distansere seg litt fra seg selv. Den jobben kan ingen vente at president George Bush tar, så da er vi prisgitt opinionsdannere som Springsteen.

Stor artist

Verdensturnéåpningen i Continental Airlines Arena, en snau halvtime i bil fra Manhattan, New York, startet med tittelkuttet fra hans nye cd, «The Rising» . Springsteen har publikum i sin hule hånd. Nesten 20000 av oss har sitteplasser, men for det meste står vi og jubler og synger med.

The Boss strutter av karakter, selvtillit og spilleglede. Han framfører låtene og leder sine ni musikere i E Street Band med stor autoritet og distinkt energi. Storskjermer fanger inn ansiktet, som vrir seg i smerte, lidenskap og innlevelse - alt etter hva han framfører.

Springsteen er en stor artist, ofte større enn sine låter.

Men det er en fryd å se og høre samspillet i E Street Band, som er like bra for Springsteen som Crazy Horse er for Neil Young. Kompet er fastere enn granitt, og når Little Steven og Clarence Clemons leker på instrumentene sammen med sjefen, er vi en del av musikken.

Vel mye fele

Bruce Springsteen og E Street Band har lovet å holde på i et år med konserter verden over. Er vi heldige, kommer han til Norge neste sommer. Sjefen sjøl er lokfører, men selv om bandet kan synes overbefolket, viser lokomotivet at det kan trippe nærmest lydløst på larveføtter: Dynamikk og variasjon er ingen kunst for dette laget. Likevel får bandets nye medlem - Springsteens kone Patti Scialfas venninne Soozie Tyrell - litt vel mye spillerom. Mye er smakfullt, men fela lager litt for mye irsk touch.

Vakkert og rørende blir det når Bruce og Patti åpner «Empty Sky» med en skjør og inderlig vokal. Midtveis i «Sunny Day» stanser bandet, og The Boss soler seg rørt i varmen fra publikum, som synger hele låta for ham.

Historien om en av rockens største personligheter startet her i New Jersey for 30 år siden. I går natt (norsk tid) kom han til sine egne, og de tok vel imot ham.

PÅ'N IGJEN: Bruce Springsteen med Patti Scialfa og Steven Van Zandt (t.h.) i «Lonesome Day» under starten på sin maratonturné i hjemstaten New Jersey, noen steinkast fra Ground Zero. Det ble hjemmeseier og en stor rockfest natt til torsdag norsk tid, men til dels med en patriotisk slagside.