Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Patriotiske europeere mot islamiseringen av aftenlandet

Flaggene vaier igjen i Tysklands gater. I dag kommer de til Oslo.

 Hver mandag  har den Islamfiendtlige organisasjonen holdt demonstrasjoner i Dresden, etterhvert har organisasjonen spredd seg til flere steder i Tyskland og nå kommer de også til Oslo. Foto: Scanpix
Hver mandag har den Islamfiendtlige organisasjonen holdt demonstrasjoner i Dresden, etterhvert har organisasjonen spredd seg til flere steder i Tyskland og nå kommer de også til Oslo. Foto: Scanpix Vis mer
Meninger

I vel 60 år skammet Tyskland seg over flagget sitt. Men omsider, under fotball-vm på hjemmebane i 2006, overvant det tyske folk plutselig skammen og tok jublende til gatene med flagg i hånd. De gjorde det på nytt i fjor sommer. Så, litt før jul dukket flaggene opp i gatene igjen. Men selv om en del av dem som bar dem også nå var fotballfans, handlet det ikke lenger om fotball. Den euforiske stemningen var erstattet av et slags merkelig alvor. I Dresden, den majestetiske barokkstaden ved Elben i sørøst-hjørnet av Tyskland, ble høytidelige flaggtog fast mandagsprogram, og på få uker eksploderte det i størrelse. Først var de noen få hundre, snart mange tusen. «Vi er folket» og «løgnpresse, hold kjeft» var gjenntagende slagord, ellers var demonstrantene ordknappe om sine hensikter.

Gjennom folkelige nasjonalisme og konspiratoriske holdninger til storsamfunnet skinte imidlertid en umiskjennelig islamofobi igjennom. På parolene leste man ting som: «Ikke-voldelig forent mot troskrig på tysk jord» og «Alibaba og de 40 dealerne - Utvis nå!»

På bitte lille julaften møtte mer enn 15.000 opp foran det ærverdige operahuset sentrum av gamlebyen for å synge julesanger. Ca. halvparten var menn i gammelmodige klær og gråslør i håret, resten en blanding av stort og smått fra Tysklands lett harry lavere sosiale sjikt. Sangene ble avløst av de vanlige innvandringskritiske- og politiker/medieforaktelige appellene. Slik kroppsliggjorde Pegida - «Patriotiske europeere mot islamiseringen av aftenlandet» som de kalles - seg rituelt i førjulsnatta. Men det var også andre aktivister i kulissene som ikke ville tolerere at en slik brun-ostaligsk hyrdestund fikk utspille seg uforstyrret på denne historiske grunnen. Med ett, rett over hodene på englekoret, ble en av veggene på det mørklagte operahuset flombelyst av slagord som «Dresden for alle» og «flyktninger velkommen». Kontrasten til Pegida’s budskap gjorde scenen pinlig komisk. Noe videre oppstyr ble det imidlertid ikke; det sørget nærværet av 1000 politifolk kledd i opprørsuniformer for.

Pegidas relativt sterke sympati på nasjonale meningsmålinger viser at høyrepopulistisk tankegods atter gjærer i det tyske folkedypet. Dette vekker forvirring og bekymring, noe som igjen gir Pegida en voldsom medieoppmerksomhet; hån, fordømmelser og analyserer florerer. Men de beskjedne og heller ukarismatiske frontfigurene selv, som stort sett alle har Østtysk arbeiderklassebakgrunn, har knapt villet ytre seg utenfor rammen av mandagsdemonstrasjonene. Direkte dialog med kritikerne virker uinteressant. Istedenfor begrenser de seg til å opphøye bevegelsens ideologiske standpunkter og kompromissløse standhaftighet mot sentrumsmeningen internt. En tydelig organisasjonsstruktur mangler også. Pegida er således ikke så mye en konsolidert politisk aktør som en begivenhetsorientert mobb som gir Østtyskere fra lavere sosiale sjikt, de som bærer på en langvarig oppdemmet misnøye og utrygghet over den post-sosialistiske samfunnsutviklingen, en kanal for spontant frustrasjonsutløp.

De praktiske politiske frontlinjene rundt Pegida tegner seg dermed, i velkjent tysk stil, primært i det urbane landskapet. Frontene mellom for- og motdemonstrantene er avskåret av murer av opprørspoliti, til hinder for voldelige eskaleringer. Den første store marsjen gikk elvelangs foran byens praktfulle barokke skyline, til den ble blokkert av motdemonstranter nær operahuset. Uka etter hadde myndighetene henvist dem til en sliten skatepark et stykke øst for sentrum. Før jul var de tilbake i gamlebyen. Praktbyggene var nå bevisst mørklagt for å ødelegge kulissen de ønsket, og smarte mot-demonstrantene så sitt snitt til en ytterligere ‘bygningsmassemediert’ symbolsk seier. Sist mandag var Pegida atter henvist vekk fra sentrum, denne gang til området rundt byens fotballstadion. I appellene ble det lovet at neste mandag skal de inn i gamlebyen igjen. Så snart de var ferdige kom motdemonstrasjonene marsjerende til tonene fra et lystige blåseorkester og kostet og feide vekk alle spor etter dem.

Pegidas mest umiddelbare mål er ikke de som kan leses i parolene og prinsipprogrammet. Lik mange andre politiske folkebevegelser i vår tid er målet først og fremst å okkupere fysisk de symbolske byrommene som bærer den bredere befolkningens heimat-følelse. Det er denne kampen som vil utgjøre kjernen i Pegidas videre eksistens.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media