PATTI OG ROBERT: Patti Smith foran Robert Mapplethorpe-portretter av de to, under en utstillingsåpning i 2010. «Just Kids» er boka om deres kjærlighets- og kunstnerliv sammen. Foto: SCANPIX
PATTI OG ROBERT: Patti Smith foran Robert Mapplethorpe-portretter av de to, under en utstillingsåpning i 2010. «Just Kids» er boka om deres kjærlighets- og kunstnerliv sammen. Foto: SCANPIXVis mer

Patti Smith + Robert Mapplethorpe = sant

Kjærlig kunstnerportrett med innsikt i genialitetens vesen.

BOK: De som møtte opp da Patti Smith spilte på Norwegian Wood i fjor og trodde de skulle få se en eksentrisk «rockpoet» rote det til for seg i ubarmhjertig ettermiddagslys, fikk seg en overraskelse. 64-årige Smith sto fram som den fullblods rock'n'roll-stjernen hun er, vekselvis karismatisk autoritær og selvironisk vimsete, med glimt av flammende lidenskap og full kontroll over sine kunstneriske virkemidler.

AT DETTE var noe hun nærmest var født til å gjøre, visste Smith intuitivt allerede da hun tidlig i 20-åra så The Doors spille på Filmore East i New York. I motsetning til resten av publikum betraktet hun Jim Morrison med en blanding av analytisk fascinasjon og en slags forakt. Dette kunne jeg også gjort!, tenkte den unge jenta, uten helt å forstå hvorfor.

Det var bestevennen og kjæresten Robert Mapplethorpe som hadde skaffet Smith gratis adgang til The Doors-konserten. Historien forteller hun i «Just Kids», boka hun har skrevet om hennes og Mapplethorpes intime vennskap, kompliserte kjærlighetsforhold og kunstneriske oppvåking og samarbeid under svært skrinne kår i årene før de slo gjennom på hvert sitt felt. Boka er fra 2010, men foreligger nå i nynorsk oversettelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MAPPLETHORPE ble en av 1970- og 80-tallets mest innflytelsesrike og kontroversielle amerikanske fotografer, kjent for sine portretter, sin utforskning av homoerotisk tematikk og sine bilder av blomster. Før han døde av AIDS som 42-åring i 1989, fikk han Smith til å love at hun måtte skrive deres historie.

Tidligere har hun dedisert boka og albumet «The Coral Sea» til Mapplethorpe, men det er i «Just Kids» hun forteller historien om tvillingsjelene Patti og Robert.

Det er blitt en vakker og mangefasettert tekst. Dels selvbiografi, dels poetisk kjærighetshistorie, dels dobbelt kunsterportrett, dels tidsbilde av New Yorks kulturundergrunn på 1970-tallet, med tyngdepunkt i miljøene rundt legendariske Chelsea Hotel, Andy Warhols The Factory og klubbene Max's Kansas City og CBGB.

Smith, født i 1946,  forteller om oppveksten i svært enkle kår i Chicago og New Jersey. Som 20-åring fødte og bortadopterte hun et barn. Året etter flyttet hun inn til til New York, uten penger, jobb eller et sted å bo. Brikkene falt på plass da hun møtte den jevnaldrende kunstnerspiren Robert i Brooklyn. De ble bestevenner, kolleger og samboere, etter hver også kjærester. Den mer strukturerte Patti fikk jobb i bokhandel, og forsørget Mapplethorpe i en årrekke mens han med vekslende hell utforsket kunstneriske uttrykk som tegning, smykkedesign og installasjon. Patti skrev dikt og tegnet. I boka skildrer hun på rørende vis hvordan de to tok vare på hverandre, og hjalp hverandre framover i et slags dynamisk vekselspill som muse og mesén.

ET TRANGT ROM med enkeltseng på legendariske Chelsea Hotel sikret dem aspirantplass på byens ekstremt vitale kunstscene. Begge hadde problemer med å finne fram til sitt eget kunstneriske uttrykk, men så ifølge Smith tydeligere hvor den andres framtid lå. Hun forsøkte å overtale Mapplethorpe til å ta opp fotografi, han var overbevist om at hun måtte supplere poesien med låtskriving, plukke opp giatren og komme seg på en scene.

Patti Smith + Robert Mapplethorpe = sant

«Just Kids» er aller best når Smith beskriver det kreative og emosjonelle vekselspillet mellom de to, og hvordan de deler og videreutvikler en kompromissløs kunstnerisk visjon gjennom et tiår med hånd-til-munn-tilværelse.

Her får vi ikke bare innsikt i hennes egen utvikling som kunstner, Smith viser oss også noe av essensen i det frie kunstnersinnet og i genialitetens vesen.

MEST RØRENDE er Smiths skildring når den bretter ut det intense og turbulente kjærlighetsforholdet. Her er Smith til tider tett på det søtladne, uten at jeg synes det tipper over. Ettersom Mapplethorpe gradvis fant fram til sin homoseksuelle legning, ble speningsnivået høyere og kombinasjonen av kreativt vennskap og intimt forhold vanskeligere å opprettholde. Men de to sluttet aldri å elske hverandre.

Magisk blir «Just Kids» fordi disse to historiene er så sømløst sammenvevd. Det kunstneriske forholdet og kjærlighetsforholdet er ett. Som Smith skriver i et avsluttende brev til sin kjære Robert:

Du drog meg opp frå den mørkaste perioden av mitt unge liv og delte det heilage mysteriet med meg: Kva det vil seie å vere ein kunstnar. Gjennom deg lærte eg å sjå, og komponerer aldri ei line eller teiknar ei kurve som ikkje bygger på kunnskapen eg fekk i den dyrebare tida vi var saman.

Smith skriver som den poeten hun er: Økonomisk, pregnant, musikalsk, uten unødige utbroderinger. Samtidig er teksten gjennomsyret av varmt vemod og fortellerglede.

Her er det bokstavelig talt snakk om å ha noe på hjertet.

Brit Bildøens nynorske oversetting er forbilledlig, selv om det må sies å være noe pussig at forlaget har valgt å beholde den engelske tittelen.