Oslo, 20220610. Patti Smith på Norwegian Wood
Foto, Nina Hansen ( Dagbladet
Oslo, 20220610. Patti Smith på Norwegian Wood Foto, Nina Hansen ( DagbladetVis mer

Patti Smith leter høyt og lavt etter inspirasjon

Tredje bok fra New Yorks rock-dronning på norsk.

Kommentar

I sin tredje bok på norsk, «M Train», hyller Patti Smith sine inspirasjonskilder.I boka leter Smith høyt og lavt etter impulser.

På et hotellrom i London nyter hun først to episoder av den gamle krimserien «Helgenen» før hun går til et antikvariat og kjøper førsteutgaver av Sylvia Plath og Ibsen («Byggmester Solness»).

Deretter hengir hun seg til britisk krim med Frost, Morse, Luther og ikke minst Cracker. Smith ser seg i et kulturelt speil, der Dante, Henning Mankell, Roberto Bolaño og Wittgenstein kikker tilbake.

Mangfold er ordet. Stedet er Cafe d?Ino i New York, der Smith inntar sin daglige kaffe mens hun undersøker påstanden: «Det er ikkje så lett å skrive om ingenting».

I en pussig anmeldelse av denne boka presterer en prisbelønt kritiker i Klassekampen sist lørdag å lese den som uttrykk for det hun kaller «en bohemreligion». Anmelderen refererer til Smiths «temmelig groteske kunstnertilbedelse» og hennes «primitivistiske kunstnerreligion».

Hun framhever at Smith stort sett omtaler mannlige kunstnere, til tross for lange kapitler om Frida Kahlo og Sylvia Plath, pluss den kvinnelige etterforskeren i «The Killing» («Forbrytelsen»), som heter Linden i stedet for Sara Lund.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessuten Smiths drøm om en dag å få gå med Virginia Woolfs stokk.

Bohemreligion? Smith er et vitebegjærlig menneske som skildrer sin labyrintiske vei fra det ene uttrykket til den andre. I likhet med mange av oss har hun en viss glede av å følge sporene til sine inspirasjonskilder, noe hun gjør i de reiseskildrende delene av denne boka.

Hun drar til Tanger, hvor hun møter dikteren Paul Bowles og til Arthur Rimbauds grav i Charlesville. Hun reiser til Heptonstall der Sylvia Plath har sitt siste hvilested og til Japan; Mishima, Kurosawa og Murakamis hjemland.

I Reykjavik møter Patti Smith en mørk kveld sjakkspilleren Bobby Fischer, som spør: «Kan du nokon Buddy Holly-songar?» De blir sittende og synge hele natta, «iblant kvar for oss, ofte saman».

Fischer forsøkte seg på refrenget til «Big Girls Don?t Cry» i falsett, og «livvakten hans kom styrtande inn, svært oppskjørta».

- Er alt i orden, Sir?

- Ja, sa Bobby.

- Eg syntest eg høyrde noko rart.

- Eg song.

- Song?

- Ja, song.

Innerst inne er «M Train» ei sørgebok over Patti Smiths ektemann Fred Smith, som hun var gift med fra 1980 til hans død i 1994.

I en samtale sier hun: «Eg har tenkt å skrive. Kva skal du gjere?» Han svarer: «Eg skal tenke.» «Vel, å tenke er ganske likt det å skrive.» «Ja — berre at ein gjer det i hovudet.»

Hva tror Patti Smith på? «Eg trur på rørsle. Eg trur på den letthjarta ballongen, verda.» Noen ganger tror hun på alt, andre ganger ingenting.

Patti Smith vil bli dikter. I Japan skåler hun med seg selv. «Alle forfattarar er bomsar, mumla eg. — måtte eg ein dag bli rekna med blant dykk

I denne boka er hun i det beste selskap.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook