Paul McCartney -  nå er han 64!

I 1967 stilte Paul McCartney inn en kulturell nedtellingsklokke. I dag ringer den: Mannen som skrev «When I\'m sixty-four», fyller 64!

«WILL YOU STILL NEED ME, will you still feed me, when I\'m sixty-four?». Du kan høre den nå, ikke sant? Hvis ikke, kan du sette på Beatles, mesterverk «Sgt.Pepper,s Lonely Hearts Club Band» fra 1967. Paul McCartney skrev denne sangen allerede som tenåring, hjemme i sin far Jims leilighet i Forthlin Road, Liverpool. Det er Paul som er en «working class hero», i øynene til Liverpools arbeidere. John Lennon var middelklassegutten med en familie som motarbeidet at han skulle bli musiker, og som gjorde opprør mot både klasse og familie. Paul McCartney var arbeiderklassegutten som ble oppmuntret av sin far til å bli musiker. Derfor var det oftest hjemme ved Jim McCartneys kjøkkenbord de to tenåringene spilte gitar og skrev sine første sanger. Mor Mary døde da Paul var 15, hun ble senere udødeliggjort i en av hans mest kjente sanger: «mother Mary comes to me, speaking words of wisdom, let it be». Sykepleieren Mary var katolikk, derav dobbeltbetydningen. Enkemann Jim var bomullsselger og hobbymusikant, han hadde spilt i jazzband i 30-årene, og han ga sin sønn en variert musikalsk påvirkning. Blant annet fra den gamle britiske music hall-tradisjonen fra victoriatiden, med sin «tongue in cheek»-humor og vittige, sarkastiske sanger framført som om man mente det på ramme alvor. De unge McCartney og Lennon var ikke bare inspirerte av 50-tallets rock,n,roll, de kjente også godt til populærmusikken fra mellomkrigstida. Selve låtskriversignaturen Lennon/McCartney var inspirert av en annen skråstreks-signatur; Rodgers/Hammerstein. Med disse sangene fra kabarét, vaudeville og music hall i bakhodet, skrev Paul «When I\'m sixty-four», 16 år gammel.

SANGEN BLE GLEMT, helt til Jim fylte 64 sommeren 1966. Den fylte rollen som et jordnært og lettbent mellomspill etter George Harrisons indiske opus «Within you without you» på «Sgt.Pepper», og den passet fint inn i den britiske psykedeliaens forkjærlighet for litt bisarre tilnærminger til mellomkrigstidas pop. Sangen kan virke bløt, men bare for lytteren som tar både sangen og seg selv litt for høytidelig - og som ikke hører den i kontekst av music hall-tradisjonens møte med sekstitallets kulturelle evolusjon: Her er det en rockestjerne som midt i swinging Londons psykedeliske skyer av rus tilsynelatende fantaserer om alderdommens gleder - «who can ask for more?» Å synge «will you still feed me» i stedet for «will you still look after me» er typisk for humoren fra 50-tallets «Goon Show» med Peter Sellers på britisk radio. Ved hjelp av delikate klarinetter og utstuderte vokallinjer som kunne komme fra en George Formby eller en Nöel Coward, greier McCartney til og med å forføre foreldrene til sine egne tenåringsfans. «When I\'m sixty-four» er en schertzo. Sangen er et underlig paradoks: Den ble innspilt i en av Paul McCartneys mest avantgardistiske og kreative perioder, da han oppfant elektroniske looper på «Tomorrow never knows», eller lot seg inspirere av Stockhausen og Cage til å skape orkesterklimakset i «A day in the life». «Avantgarde is french for bullshit», sa rock,n,roll-puristen John Lennon, som ofte kritiserte Paul for å eksperimentere for mye med hans sanger. Kanskje trengte han en gammeldags sang som «When I\'m sixty-four», lett i tone og tekstur, tilbakeskuende og sjarmerende, for ikke å begå enhver engelskmanns dødssynd - å ta seg selv for alvorlig?

DET VAR EN GRENSESPRENGENDE idé for en ikonisk figur i sekstitallets ungdomskultur å synge om alderdom med andre følelser enn aversjon: Kontrasten er skarp til Mick Jagger, som har måttet bite i seg intervjuet da han sa han «heller vil være død enn å synge Satisfaction når jeg er 45». Om noen uker synger han den igjen i Bergen, 63 år gammel - dersom Keith Richards ikke faller ned fra flere palmetrær før den tid. Eller Pete Townshend, som i dag er en vandrende ironisk påminnelse om tekstlinja han skrev i 1965: «Hope I die before I get old». Pauls understatement var: «You,ll be older too». Hvor er så Sir Paul i dag, som 64-åring? «When I get older, losing my hair» - han har ikke mistet håret, bare farget det. Han har barnebarn - men de heter ikke Vera, Chuck eller Dave. «Doing the garden, digging the weeds» - han har gjort en del hagearbeid, og noe av «the weeds» i hagen har fangets narkotikapolitiets interesse opp gjennom årene. «Will you still need me, will you still feed me?» - hvem som skal gjøre dette er i øyeblikket uklart, og i dag er det nok flere som skriver kjappe skandaleartikler om hans nylige separasjon enn om hans musikk og hans liv som kunstner.

NOEN ANGRIPER ham - med rette - for hans dårlige periode på 80-tallet. Mange i McCartneys generasjon hadde en musikalsk førtiårskrise; tenk på Stones, Dylan, Bowie eller Neil Young. Om McCartneys første kreative storhetstid var 1965 - 73, så kan det hevdes at den andre er fra slutten nittitallet. De siste årene har den aldrende kunstneren gjennomført sine mest suksessfulle og bejublede konsertturnéer siden Beatles-tida. Han har laget det uvanlig personlige og stillfarne albumet «Chaos and creation in the back yard», sammen med Radiohead-produsenten Nigel Godrich. Han har gitt ut boka «Blackbird Singing» med poesi og sangtekster, og hatt utstillinger med sin billedkunst. Han har gitt ut orkestermusikk på den underfundig titulerte plata «Working Classical». Kritikkene har vært gode. Og adelsmannen flirte nok over det absurde i at han ble Grammy-nominert i klassen for beste alternative album i år 2000, med prosjektet «Liverpool Sound Collage». Jim McCartneys kommunale leilighet har for lengst blitt museum. Men tenåringen ved kjøkkenbordet er i dag på toppen av musikkbransjens hierarki: Da han delte ut en MTV-pris sammen med Madonna i 2002, presenterte popdronningen ham som «den eneste person i verden som til og med jeg blir nervøs for å skulle møte». Sir Paul er rockens eldre statsmann.

PAUL McCARTNEY har aldri noensinne framført «When I\'m sixty-four» på konsert. Han foretrekker «Helter skelter» - og strengt tatt er det vel ingen nålevende artist som har en backkatalog å ta av som er i nærheten av å kunne sammenlignes. «When I,m sixty-four» er ikke en av Beatles, eller McCartneys store låter. Den har blitt en lett gjenkjennelig standardlåt, kanskje mest populær hos det publikummet som ikke kjenner Beatles, produksjon særlig godt. John Lennons sønn Julian sang den i en reklamefilm for et forsikringsselskap for noen år siden. Hadde Paul vært død, hadde han snudd seg i graven. Men Paul McCartney har sluppet både fordelene og ulempene med å være blant de unge døde. Han later til å fremdeles være et genuint musisk menneske, en overlevende, en mann kan se mot framtida og synge «When I\'m ninety-four». Og dersom du synger «Happy birthday» for Paul McCartney i dag, så er det faktisk hans eget musikkforlag MPL som eier copyrighten på den, også.