Paul McCartney

McCartney er storfelt uten å bli pompøs.

CD: På sitt tjuende album siden Beatles ble oppløst, spiller Paul McCartney selv så godt som samtlige instrumenter, slik han også gjorde det på «McCartney» fra 1970.

Personlig

Albumet er produsert av Nigel Godrich, kjent for sine plater med Radiohead, Travis og Beck. Resultatet er noe av det mest personlige McCartney har utgitt de siste åra.McCartney må kunne sies å være en av tidenes mest rutinerte popkomponister, noe han viser for full kraft på åpningslåta, singelen «A Fine Line». Dette er en rask og fengende, pianodrevet låt, full av lettvint visdom, som at «det er et hårfint skille mellom skjødesløshet og mot» eller «det er langt mellom kaos og kreativitet», som altså er tittelen på plata, en pompøs formulering som hentes ned på bakken med tillegget «in the Backyard», ute i bakgården.

Nesten-konsept

Hvis tekstene hadde vært tettere knyttet til hverandre, ville dette kunne kalles et konseptalbum. Melodisk og arrangementsmessig følger de på hverandre som del av samme popsymfoniske verk, drevet ikke minst av piano og akustisk gitar. Det hele virker gjennomarbeidet og avslappet på samme tid.En litt sår undertone ligger i bånn, og arrangementene er fulle av liv, et mangfold av lyd som synes å knytte den ene sangen til den andre. Uten at det blir pompøst er det som om hver av enkeltlåtene tjener helheten snarere enn å hikste etter toppen a hitlistene.Likevel er det et stykke fra Beatles-låta «Blackbird» til «Jenny Wren», som McCartney har kalt «datteren til Blackbird». Derimot er «English Tea» et slags ektefødt barnebarn av «When I\'m 64». En av de sterkeste låtene er den enkle, men mørke «Riding to Vanity Fair». Det er som om McCartney har funnet en flott flyt som gjør denne plata til en fredsommelig, men innholdsrik CD å fylle en solfylt høstdag med; en slik septembervarm dag som bærer små varsler om kulde og mørke i sin favn.