Pavarotti ’unplugged’

Utsøkt håndplukk

Luciano Pavarotti: «The Studio Albums» Terning4 Pavarotti Forever. Decca Favnen full

CD: Noen ganger får vi være glade for plateselskapenes blikk for at tiden er inne til å skumme fløten av markedet. Pavarottis død tidligere i år er én slik anledning, til å høste av Pavarottis iherdige innsats i platestudioene opp gjennom åra. Flottest av alt er gjenutsendelsen av mange av de eldre opptakene, fra den gang han så desidert var på topp, altså 1970 og 80-tallet.

Decca har sendt ut en hel serie under overskriften «The Studio Albums», som får med seg det meste av det beste. De har alle tyngdepunkt i den tidlige karrieren, og minner selv store Pavarotti-fans om hvor god han faktisk var.

Selv har jeg hørt meg gjennom flere av utgivelsene.

Og skulle jeg velge meg én av dem, må det bli «The World’s Favourite Tenor Arias», utelukkende viet opptak fra 70-tallet.

Her finner du enkeltnumre som «Vesti la giubba» fra Pagliacci, «Che gelida manina» fra La Bohème, «Celeste Aida», «Nessun Dorma» fra Turandot og «E lucevan le stelle» fra Tosca. Og mange flere, avlevert med en stemme som knapt har hatt sin make, i innspillinger ledet av Pavarottis største dirigenter, blant andre Richard Bonynge og Herbert von Karajan.

Tydeligere enn noen gang hører vi den særegne stemmekvaliteten, ennå uten et lyte, den anspente understrengen som får klangen til å vibrere på grensen mot lidenskap eller desperasjon, eller kanskje aller helst: begge deler.

På en måte som vanligvis forbindes med store sangere i rock- og soultradisjonen, gir dette et ettertrykk i henvendelsen som er egnet til å framkalle en følelse av at han synger bare for deg, og at det han synger om er viktig. Livsviktig.

Her skjønner vi hva Karajan mente når han om Pavarotti på denne tiden sa at han kunne gjøre det perfekte, be om omtak, og så overgå seg selv.

Det er noe med koblingen av en teknisk veltrent stemme og så et naturtalent så stort at det er vanskelig å gripe. Og praktisk talt umulig å finne, kanskje med unntak av Jussi Björling.

Han tar ut en egen og særpreget side ved sitt talent, for ikke å si temperament, i samme serien på utgivelsen med napolitanske sanger, «’O sole mio». Det gjelder sanger som han til dels kom til å overeksponere da karrieren var mer på hell. Men på denne utgivelsen får vi dem i ren tapning, også disse innspillingene gjort på 1970-tallet. Det dreier seg om populære sanger i beste forstand, som har levd sitt liv i Napolis kulturelle landskap i årtier. De gir mye av hemmeligheten om hvorfor opera har vært en del av populærkulturen i Italia, snarere enn å høre til i highbrow-enden av kulturspekteret, slik ryktet gjerne vil ha det til i mer operafremmede egner som Norge. Og der er ikke mange som har mestret dem på samme nivå, i farten kommer jeg bare på Benjamin Gigli.

Men vil man ha fanget fullt av Pavarotti, kan man jo vende seg til den siste store samleutgivelsen, «Pavarotti Forever» med til sammen 41 enkeltnumre, og med innslag fra Cecilia Bartoli og Frank Sinatra i tilgift.

Der hører vi også hvordan stemmen mister noe av glansen og høyden, ettersom åra går. Men fortsatt er det bedre enn det meste andre tenorer er i nærheten av.

503 Service Unavailable

Error 503 Service Unavailable

Service Unavailable

Guru Meditation:

XID: 197066960


Varnish cache server