I en lang samtale med det katolske, belgiske uketidsskriftet Tertio, som for det meste dreier seg om teologiske spørsmål, ungdommens forhold til den katolske kirka og forholdet mellom de kristne kirkene, uttaler pave Frans seg også om hva han betegner som «dritt» i massemediene og folks ønske om å fordøye det.

Det kan lyde nokså «upapalsk». Men den argentinske paven, Jorge Mario Bergoglio, snakker et ganske folkelig språk ispedd kirkelig latin.

Her følger utskrift av et spørsmål og svaret fra paven til Tertio, ordrett som det er gjengitt av pressekontoret i Vatikanet.

«Et siste spørsmål, Hellige Far, synet på kommunikasjonsmediene …»

«Kommunikasjonsmediene har et veldig stort ansvar. I våre dager har de i sine hender muligheten og evnen til å forme meninger. De kan forme gode og dårlige meninger. Kommunikasjonsmediene er byggere av et samfunn. I og for seg er de skapt for å bygge, for å utveksle, for å forbrødre, for å få oss til å tenke, for å utdanne. I seg sjøl er de positive. Det er opplagt at, gitt at vi alle er syndere, kan også media - vi som bruker media, jeg bruker et medium her – falle for å gjøre skade. Og kommunikasjonsmedia har sine fristelser. De kan bli fristet til å baktale, og derfor bli brukt til å sverte folk, særlig i den politiske verdenen. De kan bli brukt som et middel til å ærekrenke. Hver person har krav på et godt omdømme, men kanskje i sitt tidligere liv, eller i sitt tilbakelagte liv, eller ti år tidligere, hadde vedkommende et problem med rettsvesenet, eller et problem i familien, derfor å bringe dette fram i lyset er alvorlig og skadelig. Det kan tilintetgjøre en person. Med bakvaskelse forteller en ei løgn om en person. Med ærekrenkelse henter man fram ei mappe – som vi sier i Argentina; «se hace un carpetazo» - og henter fram noe som er sant, men som er tilbakelagt. Og kanskje betalte personen med fengsel eller med ei bot eller med hva det kan være dette lovbruddet. Dette er synd og gjør skade. Og en ting som kan gjøre mye skade i kommunikasjonsmedia er desinformasjon. Det vil si, stilt framfor noe, fortelle en del av sannheta og ikke resten. Nei! Dette er å desinformere. For deg, for fjernsynsseeren, gis halvparten av det sanne. Og derfor kan du ikke felle en rettferdig dom over hele sannheta. Desinformasjon er trolig den verste skaden som et medium kan gjøre, fordi det rettleder folkets mening i ei retning og fjerner den andre delen av sannheten. Og til sist, jeg mener mediene må være veldig reinhårige, veldig reinhårige og veldig åpne. De må ikke falle – vær så snill å unnskylde uttrykket – i sjukdommen koprofili, at de alltid leiter etter å formidle skandale, formidle stygge ting, uansett om det er sant. Og ettersom folk har en uvane med koprofagi, kan det gjøre mye skade. Sånn vil jeg om disse fire fristelsene. Men de er byggere av folkets meninger og de kan utdanne og gjøre umåtelig godt, umåtelig.»