Pavebesøk, jord- bær og sjokolade

Cuba er paradoksenes land. Landet er utsatt for økonomisk blokade av USA, men samtidig florerer dollarøkonomien. Cuba er det eneste landet i Latin-Amerika paven ikke har besøkt, av politiske årsaker.

Men om noen dager blir han ønsket varmt velkommen. Julen er ikke blitt feiret siden 1969, men til ære for paven ble det nå avholdt én helligdag, som et engangsforetak, blir det sagt.

Cuba er et nytt reisemål for nordmenn. Nå skal «alle» dit. Vi kan nesten snakke om en Cuba-feber. Stadig oftere leser vi stoff om landet i avisene. Men kulturen hører vi lite om. Få moderne, cubanske forfattere har fått bøker oversatt til norsk. Det kulturelle uttrykket folk her i landet forbinder med Cuba er først og fremst filmen «Jordbær og sjokolade» som for noen år siden gikk lenge på kino. Men denne filmen har også spilt en viktig kulturpolitisk rolle på Cuba.

I samtaler jeg har hatt med cubanske forfattere og andre gir de tydelig uttrykk for at «Jordbær og sjokolade» har hatt en stor symbolsk verdi. Den har åpnet for nye tankebaner og er blitt et prisme som folk ser seg selv og forandringene gjennom. Med sin enorme popularitet har den åpnet grenser, både på Cuba og internasjonalt på 90-tallet.

«Jordbær og sjokolade» er basert på en novelle av Senel Paz fra 1990, «El lobo, el bosque y el hombre nuevo» («Ulven, skogen og det nye mennesket»). Begrepet «el hombre nuevo» er hentet fra Ernesto «Che» Guevaras politiske skrifter og sånn sett representerer filmen en ny forståelse og dramatisering av hva som kan ligge i dette. «Det nye mennesket» skulle ikke nødvendigvis være en perfekt person, men representere noe nytt, noe annet enn den latinamerikanske macho-mannen som Che hadde sett i alle latinamerikanske land. For «det nye mennesket» skulle humane egenskaper være det viktigste. Motivasjonen skulle foregå på basis av politiske og moralske verdier, ikke for å oppnå økonomisk vinning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Filmen «Jordbær og sjokolade» berører her et kjent problemområde på Cuba, skjønt det er universelt: intoleranse, med antipati mot og forfølging av homoseksuelle som eksempel. Det har vært selve symbolet på det som ikke har vært akseptert av staten. Det er ikke det at dette temaet ikke er blitt behandlet tidligere. Men nå gjøres det på en ny måte - uten gravalvor og moralisering, og med gode doser humor. Rammene for det som kan aksepteres blir utvidet. Det viser seg i spenningsfeltet mellom de to hovedpersonene: Den marginaliserte, homoseksuelle Diego og den partitro ungkommunisten David - med den politiske diskusjonen og vennskapet som utvikler seg mellom dem.

Til og med Fidel Castro ser ut til å ha forandret mening. I et intervju med den nicaraguanske sandinistlederen Tomas Borge (1993) uttaler han seg positivt om homoseksualitet. Han sier at han aldri har hatt noen fobi i forhold til homoseksuelle og hevder at han heller aldri startet eller støttet aksjoner mot dem. Tidene skifter!

I filmen skjønner den homofobe, kommunisten David at homsen Diego ikke er kontrarevolusjonær, til tross for at han er homoseksuell og religiøs. Siden filmen viser toleranse for én marginalisert gruppe hjelper det også andre grupper, som f.eks. rockere og religiøse, til å bli inkludert i bildet på revolusjonen. Nå kan man snakke om dem, spille rockemusikken og dyrke religionen (særlig «la santerma» som er den gamle afro-cubanske religionen) i offentligheten.

«Jordbær og sjokolade» forsvarer den cubanske kulturen fra ulike tidsepoker. Den blir presentert via homsen Diego som dyrker den cubanske litteraturen og musikken og setter det i en videre internasjonal sammenheng. Det viser seg i leiligheten hans, som har masser av referanser til kjente kulturpersonligheter. Et par sko har tilhørt prima ballerina Alicia Alonso. Han har bilde av nasjonalhelten José Martm, og snakker om forfatterne Dolce Marma Loynas (som har vunnet den spanske Cervantes-prisen for sin poesi) og José Lezama Lima. Han spiller folkemusikken til Ernesto Lecuona, men også opera med Maria Callas. Samtidig leser han litteratur av gamle utenlandske forfattere som engelskmannen John Donne (1572- 1631) og drikker te av kinesisk servise. Dette er en kulturell og sosial- politisk syntese - samlet i en marginal person - ikke en som representerer staten. Han viser at han står i den cubanske tradisjonen selv om han er en outsider og opptatt av internasjonal kultur.

Dessuten var «Jordbær og sjokolade» en av de første filmene, internasjonalt, som presenterte en homse som en helt vanlig mann, på et tidspunkt da alle andre var opptatt av homoseksuelle som bærere av aids.

Den revolusjonære behøver ikke å oppføre seg og se ut som David i filmen, med kortklipt hår og tilknappet skjorte, som han har innledningsvis. Diego er litt lenger på håret, er homse og han representerer også katolikkene og «la santerma». Mye er samlet i denne skikkelsen og i dialogene med de andre personene. Det han står for representerer sånn sett et viktig signal om større åpenhet. Han kjemper for en plass i det offentlige rom, for de marginaliserte. Det er riktignok David som er forteller, men på denne måten får kampen legitimitet, et større spillerom innenfor det politiske systemet på Cuba.

På et symbolsk plan er det ideen om en nasjon i forandring som står på spill. Og det er i David forandringen og utviklingen skjer. Det er han som blir «det nye mennesket», i påvirkning fra den noe eldre og mer livserfarne Diego. Uten å trekke tilbake sin grunnleggende støtte til systemet, insisterer David på en ny visjon om hva nasjonen og Revolusjonen skal være. David er en ny type revolusjonær som aksepterer de marginaliserte - og som på denne måten utvider nasjonalitetsbegrepet.

«Jordbær og sjokolade» er et tegn på at staten - etter den politiske innstramningen i 1989 - har måttet åpne for større toleranse på 90-tallet. Produsentene er meksikanske, spanske og cubanske. Regissør og skuespillere er cubanske. Filmen er et eksempel på at regimet begynner å akseptere - eller føler seg tvunget til å akseptere - «formulas alternas». Samarbeid på tvers av landegrenser og større åpenhet er et typisk trekk ved forandringene i kulturlivet. Nå foregår det til og med samarbeid med regissører/produsenter fra USA - presentert på fjorårets store filmfestival i Havanna, «Festival de nuevo cine Latinoamericano XIX» i desember. Køene foran kinoene rundt omkring i byen var svært lange. Og Robert Redford arrangerer filmkurs. Dette er, vel å merke, samarbeid som nå foregår innen kultursektoren - spesielt innen film og musikk - der det er lettere å få aksept for et slike ordninger.

Dagens Cuba er en smeltedigel. Nå lempes det på gamle politiske idealer til fordel for overlevelsesstrategier for å forsvare noe av innholdet i revolusjonen, kanskje først og fremst landets nasjonale selvstendighet. Pavebesøket er et eksempel på tilnærming og brobygging mellom ulike ståsteder. Paven vil utnytte muligheten til å øke Vatikanets innflytelse - og styrke katolikkenes stilling på Cuba. Samtidig har han uttalt seg kritisk om USAs blokade. For Castro er besøket en viktig diplomatisk manøver mot USA og det høyreorienterte eksilcubanske miljøet i Miami.

USAs økonomiske krigføring, sist fulgt opp gjennom den omfattende Helms-Burton-lovgivningen, har i over 35 år skadet Cubas økonomi. Etter Sovjetunionens sammenbrudd mistet Cuba også sine østeuropeiske markeder. Det skapte umiddelbart en katastrofal situasjon. Den nye turistindustrien er et økonomisk mottiltak. Den gir valutainntekter, men fører, sammen med etableringen av private markeder, til tydeligere sosiale ulikheter mellom folk. Dollarøkonomien, som er innført parallelt med den nasjonale pesos, er en indre sprengladning, som kan detonere når presset blir stort nok.

I en slik situasjon får også de kulturelle signalene en direkte politisk betydning. «Jordbær og sjokolade» samlet et stort publikum i mange land og vant en rekke priser, bl.a. Sølvbjørnen i Berlin. Av all den positive viraken «Jordbær og sjokolade» har fått, er det likevel nomineringen til den amerikanske Oscar for beste utenlandske film og oppmerksomheten i USA, som i bevisstheten til cubanerne, er viktigere enn noen pris i Berlin eller andre prestisjetunge festivaler.

En anerkjennelse innen hovedfiendens rekker, viser at det i USA ikke er noen massiv oppslutning om den økonomiske og politiske krigen mot Cuba. Ironisk nok er det nettopp blokaden - og den nykolonistiske Helms-Burton-loven - som kan bli det viktigste hindret for de omfattende demokratiske reformene som cubanere flest trenger og lengter etter. # FIDEL CASTRO og pave Johannes Paul II møttes i Vatikanet i november 1996. Da ble de enige om å møtes igjen og det skjer i disse dagene. # Foto: NTB/AP.

vigCuba

Den homo- file ogkommu-nistenBlokadenkan blihinder forreformer