Pax i våre hjerter

BOKHYLLENE OG DET

politiske og faglige hodet til en vanlig sekstiåtter fra Blindern fylles godt av bøker fra Pax, Universitetsforlaget, Oktober ... For oss er Pax noe mer enn bare et forlag. Å bli Pax-forfatter betyr å komme med i et godt selskap. Men dessverre er Peter Normann Waages beskrivelse av Pax sitt forhold til forfattere heilt korrekt.

Pax ville gi ut min Dagbok fra Beograd , den som sto i Dagbladet under bombingen av Serbia. Noen kontrakt ble ikke nevnt, og hvorfor skulle den det; det var jo Pax, forlaget som står på forfatternes og kvalitetens side.

MEN PLUTSELIG BLE

det bråhast, boka måtte ut før jul, de skulle ta seg av språkvaskinga, jeg skulle bare levere de tidligere dagboknotatene og skrive forordet, samt finne noen fra Beograd til å lage omslagsillustrasjon. Boka kom likevel ikke ut til jul, ingen kunne forklare meg hvorfor. Teksten ble ikke språkvaska, ingen leste korrektur, mange feil ble igjen, mitt etternavn ble skrevet feil på omslaget. Etter mye om og men fikk jeg et stykke maskinskrevet papir som ikke minnet om norske kontrakter jeg hadde sett i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Etter nye om og men fikk jeg utbetalt ti tusen kroner, men måtte selv betale omslagsillustrasjonen. Noen opplysninger om salget og prosenter av dette fikk jeg aldri.

FLERE HAR FORTALT

meg at de aldri fikk tilsendt boka de hadde bestilt fra forlaget. Boka ble heller ikke solgt under noen av de mange foredragene jeg hadde holdt etter utgivelsen: Det passer ikke å stå der og selge bøker, og dessuten var det ikke noe poeng når boka ikke er blitt innkjøpt av Kulturrådet, sa de. Noen informasjon om at boka ganske fort skulle legges ut på billigsalg fikk jeg aldri. De gangene jeg var innom, ringte eller sendte e-brev for å få beskjed, ble det mumla noe om «Smith-Simonsen» og dataproblemer.

Jeg undra meg ikke så mye over liten interesse i å selge dagboka mi; kanskje var den ikke noe som kunne selges som bok. Å bli behandla slik av forlag i de nyvunne østeuropeiske demokratiene er vi forfattere og oversettere vant til; vi får bare være takknemlige for at noen nedlater seg til å utgi våre produkter og ikke vise smålighet mht. kontrakter og betaling. Men at Pax skulle behandle meg som en vaskeklut, var ikke en post i mine beregninger.

SJOKKET KOM SEINERE,

da flere av mine venner rådet meg til ikke å gå ut i mediene: -  Hvorfor skal du legge deg ut med dine venner på Pax, sa en av dem.  Jeg lo, det er bare typisk rot i et typisk venstreforlag, det er godt for dem at noen påpeker dette. -  Du legger deg ut med hele bokbransjen, sa en annen. -  Du får ikke gitt ut noe mer i Norge hvis du lager for mye bråk, sa en tredje. Jeg lo igjen, vi var i Norge, ikke i et land med akutt underskudd på demokrati, men de sa: -  Bare vent og se.

Og jeg lo ikke mer da det gikk opp for meg at det var heilt normale og sunne mennesker som gjerne skriver under et opprop om ytringsfrihet i andre land. Og nå har jeg lagt meg ut med en og annen. Selv vaskekluter kan få nok.

Men måtte det være akkurat Pax?