SPOR AV ET DIGITALT LIV: På Emory-universitetet i USA kan du bruke en av Salman Rushdies gamle Apple-maskiner, nøyaktig slik forfatteren selv benyttet den.  Foto: Scanpix
SPOR AV ET DIGITALT LIV: På Emory-universitetet i USA kan du bruke en av Salman Rushdies gamle Apple-maskiner, nøyaktig slik forfatteren selv benyttet den. Foto: ScanpixVis mer

PC-baserte forfatteres livsverk kan forsvinne

Noen må ta backup av litteraturarven.

||| Tidligere kunne en forfatters liv og arbeid spores gjennom fysiske arkiver med manuskripter, brev og notater. Men de fleste av vår tids forfatterne arbeider og kommuniserer digitalt, på PC eller Mac og via nettet.

Det medfører helt nye utfordringer for biografer og litteraturvitere.

DATAMASKINER og digitale lagringsmedier har dramatisk mye kortere levetid enn det gode, gamle papiret. Digitale kopier er perfekte, men forgjengelige. Operativsystemer blir utdaterte, harddisker krasjer, bærbare lagringsmedier mistes eller går ut på dato.

De publiserte arbeidene forsvinner selvsagt ikke, menden fine veven av skrift som utgjør bakteppet for et forfatterskap kan rett og slett gå i oppløsning og forsvinne.

Det tar ikke hundre år, heller. Det kan ta ti, eller mindre.

AMERIKANERNE kaller det «born digital»: Materiale som er født digitalt. Alle som opplevd et harddiskkrasj vet hvor katastrofalt det oppleves når viktige data går ugjenkallelig tapt. Men hvordan unngår vi at noe liknende skjer med de digitale etterlatenskapene til våre viktigste penner og største tenkere?

På Emory-universitetet i USA kan man for tida se en utstilling med fire av Salman Rushdies Macintosh-datamaskiner, inkludert en som ble ødelagt av cola i tastaturet. Datamaskinene stilles ut sammen med notatbøker og annet biografisk materiale Rushdie har donert til universitetet, der han er gjesteforeleser.

Ifølge en meget lesverdig artikkel i avisa New York Times har arkivarene ved Emory ikke bare satset på å lagre rådataene, selve tekstinnholdet, på maskinene Rushdie donerte. De har i stedet valgt å lage en mest mulig naturtro gjenskapning av forfatterens digitale arbeidsmiljø, slik at brukerne selv kan se nøyaktig hva som befant seg på Rushdies Apple-maskin: Mappestrukturen, hva som la på skrivebordet, hvilke programmer han benyttet — kort sagt hvordan forfatteren organiserte sitt digitale liv.

Besøkende kan også åpne et tidlig utkast til «Grunnen under hennes føtter», redigerte det, og legge inn kommentarer. Rushdies private nettleserhistorikk og e-postkorrespondanse er neppe tilgjengelig, men metoden viser likevel hvordan Emory legger vekt på det de ansvarlige overfor New York Times kaller «datamiljøets innflytelse på den kreative prosessen». Rushdie-prosjektet, og liknende digitale arkiveringsprosjekter ved Stanford, University of Texas og andre steder, kan nok sikre de første generasjonen av PC-baserte forfatteres arbeid.

Her bør også bibliotekene kunne spille en viktig rolle. Ikke minst i land som Norge, der det er færre universiteter og forskningsinstitusjoner til å påta seg en slik formidabel oppgave.


MEN RUSHDIE
tok ikke i en PC før fatwaen tvang ham under jorda i 1989. Oppgaven blir vesentlig større og mer komplisert med forfatterne fra generasjonene etter ham. Når historien til de første virkelig heldigitale forfatterne skal skrives, må biografer og litteraturforskere også følge myriader av digitale spor på nettet.

Uten tilgang til en forfatters nettleserhistorikk, e-postarkiv, søkehistorikk på Google, bloggposter, samtaler i sosiale medier som Facebook og Twitter, og andre former for levd liv ute i nettskyen, blir ikke bildet komplett, kanskje ikke engang meningsfylt.