Peak fosfor

MILJØ: Liv slik vi kjenner det kan ikke eksistere uten fosfor. Men forekomstene tømmes faretruende raskt.

OVERFORBUK AV FOSFOR: I rike land bedrives det i stor grad overskuddsgjødsling. Med økende råvareknapphet vil gjødselprisene stige, noe som vil gi økte matvarepriser og ramme de fattigste matvareprodusentene hardest, mener Dag O. Hessen. Foto: Reuters/Scanpix
OVERFORBUK AV FOSFOR: I rike land bedrives det i stor grad overskuddsgjødsling. Med økende råvareknapphet vil gjødselprisene stige, noe som vil gi økte matvarepriser og ramme de fattigste matvareprodusentene hardest, mener Dag O. Hessen. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

DET FINNES HOVEDLINJER av bekymring når det gjelder vårt livsgrunnlag på denne planeten. Den ene dreier seg ressurstilgang og går tilbake til Thomas Robert Malthus som i sitt innflytelsesrike verk An Essay on the Principle of Population fra 1798 påpekte faren for kommende sultkatastrofer fordi befolkningsveksten var raskere enn veksten i matvareproduksjonen.

I ettertid har Malthus fått ry som den første miljøpessimist, for var ikke hans bekymring totalt grunnløs? Viste ikke den grønne revolusjon nettopp menneskehetens formidable evne til å løse ethvert problem? Nær 200 år (og drøyt 3 milliarder mennesker) senere satte Rachel Carsons bok Den tause våren (1969) søkelyset på en annen trussel — våre utslipp av gifter og avfallsstoffer, spesielt landbrukets sprøytemidler som representerte en til da lite påaktet bieffekt av den grønne revolusjon.

Siden kom våre utslipp av forsurende svovel og ozonnedbrytende stoffer som nedslående eksempler på hvordan vi på fundamentalt vis var i stand ti å ødelegge vårt livsgrunnlag, men også som oppløftende eksempler på at vitenskap og politikk sammen også her fant en løsning.

PROBLEMENE på ressurs- og utslippssiden er i stor grad sammenkoblet, og de har stort sett sin årsak i kombinasjonen befolkningsvekst og konsum. De nevnte problemer er fortsatt tilstede, men i dag er det tap av biologisk mangfold og økosystemtjenester som er den nest største bekymringen.

Den største er selvsagt våre utslipp av klimagasser, først og fremst CO2. Samtidig er det igjen en økende fokus på ressurssituasjonen, det dreier seg ikke bare om «peak oil», det vil si at vi er i ferd med å nå toppunktet i utvinning av olje, men også metaller og mineraler.

DET ER IMIDLERTID to stoffer vi bare må ha, det ene er — ikke så overraskende — vann, det andre er fosfor. «Peak fosfor» er anslått å inntre om 30 år, da utvinningstakten vil dale, prisene vil øke, det har blitt 9 milliarder av oss - og det vil bli et økende gap mellom tilbud og etterspørsel.

Og hva er det med fosfor som gjør det så uunnværlig? Vel, det er like nødvendig for liv og matproduksjon som vann. Dyr, oss selv inkludert, inneholder bare ca 1 prosent fosfor per tørrvekt, hos planter er det enda mindre. Men fordi miljøet er så fattig på fosfor blir det allikevel mangelvare. Cellemembraner, cellens energiapparat og ikke minst DNA og RNA, altså arvematerialet, kan ikke bygges uten fosfor, og dermed kan ikke liv slik vi kjenner det eksistere uten fosfor.

(Dette er faktisk en av grunnene til at det er et begrenset antall steder i verdensrommet der liv kan oppstå — vann og gunstig temperatur er ikke de eneste forutsetninger for liv. Tilgangen på fosfor, sammen med nitrogen, begrenser alle former for plantevekst — som alt høyere liv er avhengig av, og mer av disse stoffene gir mer plantevekst.)

MENS TILGANGEN til nitrogen er bortimot uendelig siden det kan utvinnes fra atmosfæren (og atmosfæren består av 78 prosent fritt nitrogen), stiller saken seg annerledes for fosfor. Det finnes få steder i verden som har drivverdige forekomster av dette stoffet, disse er begrensede og tømmes raskt.

FORDELINGEN av verdens fosforreserver vil derfor få geopolitiske konsekvenser, og det er først og fremst Marokko (samt Vest-Sahara som er okkupert av Marokko) som har trukket vinnerloddet i denne sammenhengen, og Marokko har nå definitivt innsett hvilket ess de har for hånden. Dernest kommer Kina som vil trenge alle sine reserver på hjemmemarkedet.

De tre andre nasjoner som har noen kjente fosforreserver av betydning er Jordan, Sør-Afrika og USA, men selv USA har trolig bare 1/6 av Marokko/Vest-Saharas reserver og har god grunn til å holde seg inne med det marokkanske regimet.

Det har vært forbausende lite oppmerksomhet omkring dette, tatt i betraktning at det knapt kan kalles et trivielt spørsmål i en verden der befolkningen fortsatt vil øke til over 9 milliarder, og hvor behovet for mat øker (minst) tilsvarende. Samtidig reduseres dyrkbart areal og det er kronisk vannmangel mange steder, noe som etter alt å dømme vil forverres av klimaendringer. Og på toppen av det hele tømmes altså fosforlagre det ikke finnes noen erstatning for.

POLITISK kan dette bli en minst like het potet som vanntilgang er i dag, og Norge er faktisk en viktig aktør i utviklingen, via Yara som verdensledende gjødselprodusent. Også den matindustrien som propper sine produkter med polyfosfat har grunn til å frykte framtiden, selv om fosformangel fra en rent helsemessig synspunkt i denne sammenheng trolig kan føres på plussiden av regnskapet.

HVA KAN GJØRES? For det første er fosfor fortsatt stort sett betraktet som et overskuddsproblem, fordi vi pøser for mye fosfor ut i økosystemene. Dette gir overgjødsling av ferskvann og kystområder med problemvekst av alger og dårlig vannkvalitet. I Norge tilføres nå totalt rundt 24 000 tonn fosfor årlig til landbruksarealer.

Uttaket gjennom avlinger tilsvarer rundt 14 000 tonn fosfor.

Det betyr at overskuddet ligger på om lag 10 000 tonn, og om lag 1000 av disse tonnene renner ut i vassdrag hvor de altså skaper miljøproblemer. I sannhet en ressurs på avveie.

I RIKE LAND bedrives det i stor grad overskuddsgjødsling for å være «på den sikre siden», men som så ofte sendes den reelle regningen til miljøet og framtidige generasjoner. Med økende råvareknapphet vil gjødselprisene stige, noe som nok vil presse fosforbruken ned, men det vil også gi økte matvarepriser og ramme de fattigste matvareprodusentene hardest. For å unngå at markedets «usynlige hånd» rammer blindt og hardt, må fosfor som et uerstattelig knapphetsgode erkjennes snarest, og fosfor må så langt det er mulig resirkuleres i et lukket kretsløp — noe som vil gi dobbel miljøgevinst.

Parallelt må det også skje en satsning på mindre fosforkrevende vekster, eller planter med høyere opptakseffektivitet for fosfor - og her kan faktisk genmodifiserte vekster ha en berettigelse.

PÅ FORBRUKERSIDEN kan også mye gjøres, ikke alle matvarer er like fosforkrevende. Også her vil mye oppnås om vi forflytter vårt energiinntak et trinn ned på næringskjeden.

DET ER MULIG forforreservene er større enn antatt slik at «peak fosfor» i likhet med «peak oil» kan skyves noe fram i tid, men der olje kan (og bør) erstattes med fornybar energi finnes altså ikke noe erstatning for fosfor.

Uten å lage noe alarmistisk poeng ut av det så vil Malthus få rett til sist, forhåpentligvis ikke i sine mest apokalyptiske visjoner, men i det faktum at kloden har en øvre bæreevne.