Peckinpahs perlerad Peckinpahs perlerad

DVD: Sammen med amerikaneren John Ford og italieneren Sergio Leone er Sam Peckinpah trolig den største fornyeren av westernfilmen noensinne. Han var en kontroversiell figur både som kunstner og privatperson og lagde en serie filmer som har satt en ny standard for hva som er en western.Fem av de seks westernfilmene Peckinpah regisserte er utgitt på det norske markedet. Samtlige er filmer som går hodestups inn i tradisjonen og kommer ut med noe ingen hadde sett maken til før.

Døende epoke

For Sam Peckinpah (1925- 1984) var pionerepoken i Amerika ei tid som brakte fram både det beste og det verste i de folkene som våget å gå inn i den. Etter å ha lagd TV-serier i Hollywood på 1950-tallet, blant dem den 13 episoders «The Westerner», debuterte han med «The Deadly Companions» (1961), en film som er bedre enn sitt rykte. Men den druknet i larmen fra Peckinpahs neste film, «Ride The High Country» (1962) - en elegant, mangetydig og prisbelønt film.Peckinpah framstilte det ville vesten som en døende epoke. Hans helter var overlevere som brått befant seg ute av sin egen tid, fylt av en egen tristesse over noe som aldri skulle komme tilbake. De strekker seg etter å oppfylle sin egen mening i tilværelsen - og finner den i glimt av ekte mot, gjennom å ofre seg gjennom handlinger som er større enn livet.

Dramatisk

Neste film, storbudsjettfilmen «Major Dundee» (1965), ble en fiasko på kino, men som del av Peckinpahs verk er den en visjon av livet som noe et menneske må oppfylle - for å kunne etterlate seg et spor som aldri kan hviskes ut. Historien om innspillingen er minst like dramatisk som fortellingen som brettes ut på lerretet, en saga om mennesker som slåss for sin ære på slutten av en forferdelig borgerkrig.Peckinpah gjorde seg stadig mer gjeldende som en vanskelig, voldsom, temperamentsfull, viljesterk, til tider totalt umenneskelig regissør. Han var kjent både for sitt alkholhol- og stofforbruk, sin kvinnetekke, sin sans for erotiske eskapader på horehus i Mexico og for sine fem ekteskap - riktignok med bare tre kvinner. Hans villskap ble legendarisk.

Undergang

Det ble også filmen «The Wild Bunch», der nettopp villskapen nærmest som en menneskelig kvalitet blir lagt under lupen. «The Wild Bunch» (1969) blir Peckinpahs mesterverk. I begrepet villskap inngår menneskets yttergrenser, både galskap og vitalitet. Den ødeleggende og den skapende siden av den livskraften som skapte det unge Amerika. Filmen foregår på grensa mellom Texas og Mexico, og ender opp i en voldsballett, et frossent øyeblikk av fandenivoldsk innsikt før det hele braker løs i en apokalyptisk skytescene som fanger Amerikas onde ansikt, men også æreskodeksen i den amerikanske væremåten. På lerretet var volden sjokkerende. Redselsfull. Den minnet folk om Vietnamkrigen. Enkelte mener Peckinpah var den som åpnet veien for de utallige voldsskildringene i amerikansk film. Men han var en pioner. Han hadde et kunstnerisk mål med sine skildringer. De fleste av hans epigoner uttrykker seg banalt, klisjefullt, uten den poesien som også ligger innbakt i Peckinpahs actionscener. Peckinpah skapte bilder som kunne vært hengt opp på gallerier. Hans verste etterlignere hører hjemme på slaktehuset.Peckinpah fulgte opp med «The Ballad of Cable Hogue» (1970), en lyrisk, mild, lys - nesten religiøst ladet western. Mange opplever den som selvbiografisk og hevder at gravtalen over Cable Hogue (Jason Robards) kunne vært holdt over Peckinpah selv.

Poetisk ballade

«Pat Garrett og Billy the Kid» (1973) - som på DVD-en foreligger i to av de i alt tre utgavene som florerer - er en eksperimentell film, en poetisk ballade, full av uventede grep og originale valg. Sangere som Kris Kristofferson og Bob Dylan spilte hovedroller og preget filmen med sin musikk. I tillegg til en enestående samling westerngjengangere. Blant dem James Coburn, som sier om Peckinahs form for instruksjon: «Han dyttet deg utfor stupet. Noen ganger hoppet han etter selv». Også her skaper Peckinpah et slags tapernes evangelium, en fortelling om hvordan et nederlag kan snus til sin motsetning i et gyllent øyeblikk.«Pat Garrett og Billy the Kid» ble Peckinpahs siste film, men man kan gjerne si at filmer som «Junior Bonner», «The Getaway», «Convoy», «Straw Dogs» og «Bring Me the Head of Alfredo Garcia» er westernfilmer i andre miljøer. DVD-utgavene er fulle av ekstramateriale og kommentarspor. «The Wild Bunch» inneholder det fyldigste portrettet av Peckinpah. Et liv som kunne vært filmet av ham selv. Som det blir sagt i en kommentar: «For ham var filmene virkeligheten, livet var en illusjon».