TEATERMANN: Jon Refsdal Moe (44) har en doktorgrad i teatervitenskap og tiltrer snart som professor i dramaturgi ved Stockholms konstnärliga högskola. Han er tidligere sjef for Black Box Teater i Oslo. Han er også kjent fra Morgenbladets spalter. Foto: Fanfare
TEATERMANN: Jon Refsdal Moe (44) har en doktorgrad i teatervitenskap og tiltrer snart som professor i dramaturgi ved Stockholms konstnärliga högskola. Han er tidligere sjef for Black Box Teater i Oslo. Han er også kjent fra Morgenbladets spalter. Foto: FanfareVis mer

Anmeldelse: Jon Refsdal Moe - «Rant 2»

Peker nese til sosialister og kule oslofolk

Flott talestrøm om å lete etter seg selv.

I fjor kom Jon Refsdal Moe med boka «Rant 1», en blanding av selvbiografi, roman og essay fra en jeg-person som forsøker å finne sin plass i en forvirrende tid. Utvilsomt et tenkende menneske, som bor på St. Hanshaugen, snart blir 45 år gammel og som fører et medrivende og til tider vittig språk mens han raljerer med trender og mennesketyper.

En talestrøm

Nå kommer «Rant 2», som følger opp prosjektet med nye refleksjoner, observasjoner, opplevelser og reflekterende skildringer av samfunnet. Hva betyr «rant»? Skal vi gå ut fra den engelske betydningen, står vi overfor en tirade, eller en talestrøm som gjerne er bombastisk og høyravende.

Forfatteren har et i utgangspunktet et både selvironisk og ironisk perspektiv. Den nye boka starter og slutter med at forfatteren deltar på en teatersalong på Nationaltheatret om den engelske dramatikeren Sarah Kane, et arrangement Refsdal Moe deltok på høsten 2017. Han skriver altså om seg selv, men dikter seg om til forfatter på samme måte som en Karl Ove Knausgård, en Thure Erik Lund eller en Thomas Bernhard.

Det er med andre ord naturlig å kalle disse bøkene romaner, eller metaromaner, ettersom de i høy grad handler om forfatterens bestrebelser på å skrive og utgi en bok. I store deler av den teksten som utgjør «Rant 1» og «Rant 2» skriver han om omgivelsene, ikke minst om grupper som går under betegnelsen venstresida, kule typer eller borgerskapet.

Hva er et menneske?

Forfatteren betrakter seg åpenbart som en outsider i forhold til alle grupper og føler at han gjennomskuer de gruppene folk er del av. Han skriver også om filmer han har sett, bøker han har lest og musikk han har hørt. Han er et kulturmenneske som er opptatt av å tolke verden omkring seg. Men hvem er han? Et menneske, åpenbart, men hva vil det si?

Store deler av tida holder han avstand til verden og livet. Men på et visst tidspunkt begynner han å skrive om sin far. Han blir uventet syk, havner på et hjem og i løpet av boka dør han. Det er akkurat som om denne erfaringen bringer et visst eksistensielt alvor inn i sønnens liv, en form for dødsbevissthet som gjør opplevelsen av å ha en plass i livet sterkere, mer autentisk og intens.

Å nærme seg andre

Mens han springer fra tema til tema i en eneste lang enetale, nærmer han seg også stadig leseren, og i blant forsvinner den beskyttende ironien hans som en bandasje og han blotter sitt egentlige motiv, som er å nærme seg andre mennesker, slik han gjør det i et vakkert avsnitt på side 122-123, som er en drøm om komme ut av skyggen og inn i det lyset som heter fellesskap.

Disse bøkene er gode å lese. De lever i kraft av sitt språk, men også sitt budskap til mottakeren av skriften, den som leser: «Vi er én til én nå, det er bare du og jeg, vi puster sammen, samme rytme, samme luft, og vi er nær hverandre nå, så nære som vi noen gang vil komme