Pels for alle

Stålkontroll.

CD: Hemmeligheten bak de aller fleste kritikerfavoritter i kategorien «sær pop», og de er det mange av, er at popen de spiller ikke er sær i det hele tatt, den er bare spilt på en sær måte. I de aller fleste tilfeller er det band som holder seg til alle popens strengeste regler, men ingen av de mindre strenge, som ender opp med å bli hyllet som banebrytende og annerledes. Super Furry Animals (SFA) er intet unntak, og bandets mange krumspring siden brakdebuten «Fuzzy Logic» i 1996 har, når alt kommer til alt, ikke vært en søken etter nye ting å gjøre, men etter nye måter å gjøre det samme gamle på. «Det samme gamle» er i dette tilfellet å fenge skamløst på en måte selv bedrevitere og elitister tør å vedkjenne seg.

Det er en god, gammel tradisjon – alltid elsket av ovennevnte bedrevitere (musikkjournalister, for eksempel), og aldri helt elsket av det bredere publikum – SFA føyer seg inn i. Faktisk til den grad at deres nyeste skive «Hello Venus», en halvhjerta konseptplate som ikke helt ble en konseptplate likevel, høres ut som en ganske jevn blanding av to atskillig eldre band i nøyaktig samme «kritiker-mot-publikum»-situasjon. For å være mer nøyaktig, høres «Hello Venus» ut som XTC i sine sentimentale gamle dager seint på 90-tallet, ispekket Sparks’ totale fryktløshet hva angår humorbruk og fare for å ikke bli tatt seriøst.

At SFA visstnok har gått tilbake til sine røtter med denne skiva er bare sprøyt, de er tryggere på seg selv og musikken sin enn noensinne, og det mer tilgjengelige lydbildet sammenliknet med foregående skiver er et tegn på at gutta nå har så stålkontroll over sine uortodokse virkemidler at de vet når de ikke trenger å bruke dem. Det går mot slutten, men det går i tillegg mot slutten i XTC’s og Sparks’ fotspor, og det er ikke rent lite.