NY GENERASJON: /b>Unge, skuldertrekkende stjerner som Rihanna er pelsbrukere, selv om plaggene er blitt for belastende for kongehus og førstedamer. Foto: Stella Pictures
NY GENERASJON: /b>Unge, skuldertrekkende stjerner som Rihanna er pelsbrukere, selv om plaggene er blitt for belastende for kongehus og førstedamer. Foto: Stella PicturesVis mer

Pelskåpas fall

Kampen mot pels er vunnet på én slagmark. Men det gjenstår flere.

Kommentar

Når NOAH i morgen arrangerer fakkeltog mot pels, er det foreløpig siste framstøt i en 50 år lang krig. Det er ikke bare en kamp om verdier, men også om estetiske og sosiale assosiasjoner, og den har egentlig vært mer vellykket enn noen kunne forvente.

For pels sto på en høy pidestall. Særlig gjennom 1800-tallet, da internasjonal handel økte og trender begynte å bre fortere om seg, ble stolaer og kåper av pels en umiddelbar og ettertraktet måte å signalisere velstand på. Rundt forrige århundreskifte kunne muffer og stolaer ha hodene og potene fra pelsdyret intakt, uten at det ble sett på som makabert.

Stjernene som frontet Hollywoods gullalder i mellomkrigstida, poserte sensuelt i pels, og styrket assosiasjonen til det glamorøse og dekadente. Sobel og rev var det ypperste, mens billigere kåper av ulv og vaskebjørn som gjorde drømmen tilgjengelig også for middelklassekvinner. I British Fur Trade på 20-tallet sto det at hvis du gikk ut på en gate i en hvilken som helst britisk småby, ville to av tre kvinner gå med pels.

Men sekstitallet kom med motstand, og sterke dyrevernsorganisasjoner som pekte på de trasige kårene på pelsdyrfarmene. Men det var også andre grunner. For unge kvinner på sekstitallet var pelskåpa noe mødrene deres ble skjenket av sin mann, noe som representerte en gammelmodig og satt form for luksus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik ble pels, sakte, men ubønnhørlig, et motevalg som ikke fikk lov til å være bare dét. Når alle kan forventes å vite at pelsdyr ikke har det godt, at de er ville rovdyr i fangenskap som de ikke er egnet for, signaliserer en pelskåpe at dette er noe bæreren anser for å være uviktig. I 1994 forente tidens største supermodeller seg i en kampanje mot pels.

Jackie Kennedy og dronning Elizabeth II bar leopardkåper for femti år siden. Men moderne førstedamer som Michelle Obama og Carla Bruni-Sarkozy har tatt avstand fra pels. Og da Catherine, hertuginnen av Cambridge, ble tatt til inntekt for pelssaken etter å ha gått med en pelskantet jakke, rykket slottet ut og presiserte at kanten var av fuskepels. For dem som skal representere, har materialet gått fra å være toppen av forjettet luksus til å bli en belastning, noe som må unngås.

Men et standhaftig segment i Europa og USA holder fast ved pelsene sine. Kina og Russland har blitt store markeder. Unge, skuldertrekkende stjerner som Rihanna og Chloë Moretz er pelsbrukere. Og noen av supermodellene som frontet slagordet «jeg vil heller gå naken enn i pels», har stilt opp for pelsmerker etter at karrieren dabbet av. Pelsindustrien slår fra seg med på at pels er biologisk og naturlig der fuskepels er laget av lite miljøsnill nylon.

Pelsmotstanden, som på et tidspunkt syntes å ha seiret, er kanskje i seg selv er et luksusprodukt: Et overskuddsfenomen av samme art som forkjærligheten for økologisk mat og miljøvennlig transport. I nyrike land og miljøer er det gamle idealer som rår, og denne typen bevissthet er ikke noe som forventes. Disse blir det stadig flere av. Og derfor kjempes det videre, mot uvisse seiersodds.