FORTSATT KUL:   Stilmessig skuffer ikke Bryan Ferry, men konserten var så som så. Foto: Christian Roth Christensen
FORTSATT KUL: Stilmessig skuffer ikke Bryan Ferry, men konserten var så som så. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Pen jakke

Er Bryan Ferry i ferd med å gå i eldrefella?

KONSERT: Det er litt kinkig, det der.

Når en mann gjennom sin førti år lange karriere har levert elegante, rene, plettfrie låter, er det lett å forvente at det skal være akkurat slik på konsert.

At han skal få deg til å føle det som om du slett ikke er på en bøttevåt Øya-konsert, men istedet er på en ufattelig trendy London-fest anno 1982, eventuelt en kritthvit yacht i Karibien.

Særlig når han skal droppe storbandleflingen han har holdt på med de siste årene, gå tilbake til røttene og kun spille klassikere fra både sin egen og Roxy Musics backkatalog.

Bryan Ferry (68) er fortsatt ufattelig kul.

Han er det.

I sin blomsterblazer, hvite skjorte og med den svarte sløyfa henslengt åpent rundt halsen banker han lett enhver festivalhipster ned i støvlene.

Men samtidig er ikke vokalen hans lenger som en sølvpil gjennom lufta, bevegelsene hans er i ferd med å få et geriatrisk drag, han sitter like mye som han står.

I begynnelsen av konserten sliter han også litt med å engasjere publikum, som først begynner å bevege seg ordentlig under en ganske groovy «Slave to Love».

Det er ikke før «Oh Yeah» han klarer å få fram ordentlige følelser og tilløp til allsang.

Pen jakke

Men er vi på Øya eller Norwegian Wood, egentlig?

Heldigvis får Ferry fart på sakene.

Han har med seg et band av unge musikere, og spesielt gitarist Jakob Quistgaard og saxofonist Jorja Chalmers får en fremtredende rolle på scenen.

De smyger seg gjennom Roxy Music-backkatalogen som paljettbelagte bakgårdskatter og spesielt back-to-back versjonene av «More than this» og «Avalon» skape engasjement i publikum.

«More than this» i en vakker, nedstrippet og sakte versjon.

Solid, som modnet kjærlighet.

Men det holder liksom ikke når renheten, den som preger hele mannens karriere, forsvinner i et grøtete samspill mellom vokal og band.

Og får det hele til å minne mer om jukeboksen på Grønland-bula Stargate, enn dekadente, men akk så velkledde svømmebassengfester fra åttitallet. 

Det trenger vel ikke å høres gammelt ut selv om man er gammel?