Penga og livet

ØYAFESTIVALEN er over, vel blåst med publikumsrekord og en passe stor skandale som smellbongbong på kranse-kaka, signert britrockens svar på Rune Rudberg. At Pete Doherty og hans Babyshambles i det hele tatt kom seg på scenen i Middelalderparken i Oslo, til tross for vrange tollere, vitner om organisatorisk profesjonalitet og betydelig handlekraft. At overskuddsbedriften Øya betaler ut Doherty og kompis fra lovens lange armer, skulle da bare mangle - festivalstøtte bør brukes til å få spennende artister på scenen.

I FORKANT AV ÅRETS festival ble det kjent at Øya-gründerne faktisk har tatt ut to millioner kroner i utbytte. Sjokkbølgene bør ha lagt seg, all den tid det faktisk er lov å tjene penger selv i Jantelandet. Men en viss rystelse av det idealistiske Musikk-Norges grunnvoller er likevel registrert.

STREVENDE musikkfestivaler og beslektede kulturarrangementer skal per definisjon ikke gå med overskudd i Norge. Festival skal det være, men ikke uten sutring og grining over mangelfull støtte fra det offentlige. Det skal også sytes og klages over høye artisthonorarer, tvilsomme avlysninger, svak kronekurs, dårlig vær, utakknemlig lokalpublikum, parasittisk handelsstand og paranoide menigheter. Regnskapsrot og styretull bør det også være, og det må for all del ikke bli slik i Festival-Norge at de største plutselig skal noteres på børs («I en børsmelding har Øya varslet forestående booking av Don Juan Dracula og et gjenforent Elastica»), foreta emisjoner og fiendtlige oppkjøp og - Thurston Moore forby - ha utbyttefest og penger på bok. Hallo!

AT ØYAS idealistiske utspring og indierock/dugnad- spirit har utviklet seg i mer bedrifts-økonomisk retning, er først og fremst en imagemessig utfordring for festivalen og dens ledelse, mer enn et problem for publikum. Men Øya-gjengen er neppe komfortable med verken mye-vil-ha-mer-beskyldninger eller blåruss-stempel. Indiedøden er jo å bli beskyldt for sell-out .