KJEDSOM OVERKLASSE: Rikmannsfruen Carla (Valeria Bruni Tedeschi) synes tilværelsen er tom i «Menneskelig kapital».
KJEDSOM OVERKLASSE: Rikmannsfruen Carla (Valeria Bruni Tedeschi) synes tilværelsen er tom i «Menneskelig kapital».Vis mer

Penga som rår

«Menneskelig kapital» er en observant liten satire fortalt fra tre perspektiv.

FILM: «Menneskelig kapital», jaha. Det er så en aner den dirrende undertonen av harm moralisme bare i tittelen.

Men heldigvis viser bekymringen seg å være grunnløs: Bak bokstavene skjuler det seg en fin, liten italiensk satire med et godt blikk for menneskelig dårskap, som er utleverende samtidig som den tar høyde for at alle på lerretet er kavende improvisasjonskunstnere som styres like mye av frykt som av noe annet.

Tre perspektiver
Samme historie fortelles fra tre perspektiv. Først ut er Dino (Fabrizio Bentivoglio), eiendomsmekleren med en tenåringsdatter som er blitt kjæreste med sønnen til en av de virkelige kaksene i Milano, og som blir blendet av tanken på en ny og glamorøs omgangskrets. Deretter kommer samme handlingsforløp sett gjennom øynene til Carla (Valeria Bruni Tedeschi), kona til samme kakse, som kjeder seg i det gylne fugleburet og prøver å redde et gammelt teater i byen i stedet for å gå til manikyristen.

Til sist kommer vi til Serena (Matilde Gioli), Dinos datter, som er i ferd med å bli svært fascinert av klassens plagede kunstnerspire og desto mindre fascinert av rikmannssønnen hun går ut med. Sentralt står en bilulykke alle må forholde seg til, og som det lenge er uklart hvem som er ansvarlig for.

Penga rår
«Menneskelig kapital» sparker ikke bare mot de velbeslåtte, men også mot alle som logrer for dem, og som knurrer når de innser at de aldri egentlig hadde innpass i det hele tatt. Penger er styrende for de fleste av personene, med alle tap av både verdighet og bankinnskudd det innebærer.

Så er det leit at personene er på forskjellig komisk nivå. Den ubehjelpelige Dino er så dum og håpløs at det nesten gjør vondt å se på, mens datteren er mer av en klassisk, dramatisk tenåring i sine ferske følelsers vold. Og så kommer jammen moralismen brakende inn helt på slutten, likevel.

Jevnt over er «Menneskelig kapital» likevel observant og velturnert i beskrivelsen av forhold som på ingen måte er forbeholdt Italia, selv om det er noe søreuropeisk over krisa som skyller inn og rammer alle - både de formuende og de som har prøvd desperat å bli det.