Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Penge- kunsten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TEATERSUBSIDIER: Norske privatteatre protesterer nå mot de offentlig drevne teatrene: De har samme repertoar, store subsidier og likevel nesten like høye billettpriser, hevdes det, så hvorfor skal de få penger vi må tjene selv? Støtten kan bare forsvares hvis de holder seg unna det repertoar kommersielle teatre tilbyr, lyder argumentasjonen. For hvorfor subsidiere noe som kan eksistere uten subsidier?

PROBLEMSTILLINGEN er kjent fra kringkastingsdebatten, der kommersielle konkurrenter til NRK gjerne skulle sett at en kanal med statsfinansiering konsentrerte seg om bare å lage programmer som ikke kan lages uten statsstøtte. Underholdning kan markedet ta seg av, lyder argumentasjonen da. Men så enkelt er det ikke. Det er forskjell på kommersielt finansiert underholdning og statsstøtte, og den skyldes ikke bare at de subsidierte har mer penger. De får en annen kultur, der det smale smitter over og beriker det brede - og der det brede stimulerer det smale. Den norske kultur er godt tjent med effektivt drevne kulturinstitusjoner som leverer fullbreddesortiment i sitt kulturtilbud.Men kritikerne har rett i at subsidier også er grunnleggende konkurransemessig urettferdig.

GIR MAN EN AKTØR i et marked en subsidiefordel, gjøres markedet vanskeligere for konkurrentene. Kritikere vil også ha rett i at subsidier kan føre til ekstra fettlag hos de subsidierte: Der en kommersiell aktør må fokusere på kjernekompetanse og nådeløst skrelle vekk utgifter, kan subsidierte institusjoner unne seg litt ekstra. Enten det er gjennom bemanning eller andre kostnader: De faste kostnadene har en tendens til å stige til subsidienes størrelse. Og jo høyere de faste kostnadene blir, jo større blir fristelsen til å prioritere det kommersielle, og ikke minst øke prisene på billettene. Det er dette siste som vanligvis skjer: De subsidierte driver ikke de kommersielle ut av bransjen med overlegen kvalitet til langt lavere pris. Billettprisene er i stedet såpass høye at de aldri blir faktoren som avgjør om publikum drar på Oslo Nye eller Chateau Neuf. Vi kunne godt tatt en diskusjon om vi trenger en mer prestasjonsrettet subsidieform.

Hele Norges coronakart