Pengefond som ikke fungerer

Argentina, Brasil og Venezuela forlater Det Internasjonale Pengefondet (IMF) en etter en. De har alle erfart IMF feilslåtte råd og krav om reform og søker seg heller sammen i regionale avtaler som Banco del Sur. Etter år med feilslåtte råd og strenge økonomiske krav om privatisering og liberalisering til sine medlemsland, er det et sterk svekket IMF som den franske sosialisten Dominique Strauss-Khan skal ta over ledelsen av.

Institusjonen i Washington har ført en økonomisk politikk utført i blind tro på markedskrefter og frihandel, heller enn hensyn til demokratiske prosesser og ikke minst tung empiri som beviser at Verdensbankens og IMFs politikk ofte virker mot sin hensikt. Noen land er nå enda fattigere enn da Pengefondet realiserte sin utviklingsmodell for over 25 år siden. «Det var den gang, se på oss nå!» er gjerne svaret kritikerne får fra institusjonen. Flere har gått IMF i sømmene og svaret et entydig: Bedre enn før, men fortsatt et godt stykke igjen.

En rapport fra IMFs eget evalueringskontor (IEO) tidligere i år konkluderte med at mye av det IMF har drevet med i Afrika sør for Sahara de siste åra har forhindret afrikanske land i å investere i skole og helsevesen, og dermed hindret landene i prosessen med å oppnå Tusenårsmålene. Selv om mange av landene opplevde økonomisk vekst, gikk likevel andelen fattige opp ved å følge IMFs råd.

En annen rapport, bestilt av utviklingsminister Erik Solheim på slutten av fjoråret, konkluderte også med at IMF fortsatt presser land til å privatisere eller liberalisere offentlig eide selskaper, selv om IMF hevder at det ikke foregår.

Det er anslått at verden trenger 18 millioner lærere for å sikre alle barn grunnutdanning innen år 2015. En av årsakene til at dette arbeidet er sterkt forsinket er at IMF har krevd at land enten fryser eller reduserer nyansettelse av lærere. Ifølge den britiske bistandsorganisasjonen Action Aid kan ikke Malawi ansette flere lærere på grunn av taket på lønninger på 7,6 prosent av BNP, som er satt av IMF. I Malawi er det i gjennomsnitt én lærer per 72 elever og bare 27 prosent av jentene fullfører grunnskolen. Pengefondet sier de er villig til å se på politikken om ansettelsesstopp i Malawi, men for tusener av barn som ikke hatt tilgang til gratis utdanning, er det allerede for seint.

I den norske bistandsdebatten har diskusjonen om IMFs rolle vært så å si fraværende, selv om institusjonen har hatt mye av ansvaret for at nettopp bistand ikke har gått til de tiltenkte formålene. Land har ikke kunnet prioritere saker som skole, helsevesen og infrastruktur, men heller måtte styre etter lav inflasjon, tilbakebetaling av lån og makroøkonomisk stabilitet. Både lav inflasjon og statsbudsjett i pluss er selvfølgelig viktig, men IMF har konsekvent avfeid alternative økonomiske modeller som har skapt rom for kritt, tavler og skolepulter.

Blant annet derfor trekker land som kan seg nå ut fra IMF. Med nyvunnet selvtillit starter de forsøk på regionalt samarbeid som for eksempel Banco del Sur i Latin-Amerika eller andre regionale banker med større lokal tilpasning, hvor medlemslandene har en reell stemmemakt. For i IMF, en institusjon som sier den kjemper for godt styresett og antikorrupsjon, er det medlemmene som betaler mest som får mest å si. For eksempel har Malawi bare 0,03 prosent stemmeandel i IMF, selv om det samme Pengefondet kan ha en enorm innflytelse over landets framtid.

Den norske regjeringen skriver også i Soria Moria-erklæringen at ikke bistand skal brukes å oppmuntre til privatisering eller liberalisering. Norge er dermed nødt til å sende et klart og tydelig signal til Pengefondet om at det er på tide å la innbyggere i hvert enkelt land bestemme sin egen politikk. Norge må også jobbe for at landene som ønsker å frigjøre seg fra Fondet, kan gjøre det uten å bli skjøvet ut av det gode selskap. Slik det er nå, opplever land å miste bistand hvis de ikke overholder avtalen de har med IMF, siden det sender ut et signal om at landet ikke har en stabil økonomi.

Norske myndigheter har, på samme måte som den Malawiske regjeringen, forpliktet seg til å oppnå Tusenårsmålene. Dette krever at Norge har et eksplisitt fokus på nettopp dette når de bruker sin stemme i IMF til helgen. Hva Kristin Halvorsen bestemmer at den norske stemmevekten blir brukt til i IMF, kan ha mer å si enn om hun oppnår at nøyaktig én prosent av BNP går til bistand.

Det er på høy tid at det omstridte pengefondet avstår fra å blande seg inn i utviklingspolitikk og vender hjem til de kjerneoppgavene institusjonen opprinnelig var tiltenkt. Nemlig overvåking, økonomisk nødhjelp og teknisk assistanse. Ikke langsiktig lån og mikrostyring av utviklingsland. Det aller viktigste er kanskje likevel at IMF kaster fra seg det ideologiske tankegodset som synes å tro at det bare finnes én oppskrift på utvikling. For uansett hva oppskriften er, er den nødt til å utformes i hvert enkelt land – uten overstyring fra en udemokratisk institusjon.