OPPGJØR: Bård Vegar Solhjell (SV) har servert et oppspark til idédebatt om norsk kulturpolitikk.  Foto: Nina Hansen / Dagbladet
OPPGJØR: Bård Vegar Solhjell (SV) har servert et oppspark til idédebatt om norsk kulturpolitikk. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Pengemas uten nye ideer gir kulturpolitikken et dårlig rykte

Kulturpolitikkens tussmørke.

Kommentar

«Har Arbeiderpartiet egentlig noen annen kulturpolitikk enn å tilby mest penger?»

Det syrlige spørsmålet kom fra kulturminister Thorhild Widvey i en nyhetssak i denne avisa om Arbeiderpartiets planer for et nytt kulturløft. Partisekretær Kjersti Stenseng uttalte i samme sak: «(...)for å løfte kvaliteten på kulturen må det også følge penger. Man kan ikke spare penger og løfte nivået samtidig».

Forrige uke fikk Widvey en slags støtte fra SVs Bård Vegar Solhjell. Han er lei maset om mer penger til kultur. «Kulturdebatten drukner i diskusjoner om litt mer eller litt mindre penger til det ene eller det andre», sier han til Aftenposten.

Etter tre budsjetter og drøye to år med borgerlig kulturpolitikk, kan vi trygt slå fast at frykten for en massakre i kulturbudsjettene ikke har slått til. I samme periode har opposisjonens kulturpolitikere tilsynelatende lagt seg i stabilt sideleie. Kritikken mot Widvey er ofte kjedelig og forutsigbar. Hovedskytset - argumentet om pengebruk - er blitt ubrukelig. Veksten i kulturbudsjettet fortsetter, om enn moderat. Det vokser med 4,5 prosent i neste års budsjett.

Bare for å feie vekk en mulig misforståelse med en gang: selvsagt handler kulturpolitikk om penger. Det vil det også gjøre i framtida. Men det kan ikke komme først i diskusjonen. Nå er det på tide å lansere noen gode, nye tanker om hva man har lyst til å realisere med pengebruken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Solhjell lanserer tre mulige satsninger: Digitalisering, grunnmuren i kulturlivet og ytringskultur. Det er gode utgangspunkt for debatten. Et hovedpoeng i kulturpolitikken de neste årene, må være å legge til rette for at norsk kulturvirksomhet lykkes med overgangen til det digitale. Musikkbransjen har gått i bresjen, men film og litteratur henger etter. Det er nesten ingenting i norsk politikk som er så sentralistisk som filmpolitikken, her kan myndighetene legge føringer for utviklingen. Forlagene gleder seg stort over at e-boksalget ikke tar av, og sitter stille i båten mens de håper på at framtida ikke skal komme. Hva med å hjelpe dem litt i gang ved å gi dem momsfritak på e-bøker?

Grunnmuren vil alle gjøre noe med, men toer sine hender fordi det er opp til prioriteringer i kommunene. Hva med å stimulere pengebruk? Statlige incentivordninger for bibliotek- og kulturskoleinvesteringer i kommunene?

Ytringskulturturen blir best ivaretatt gjennom å legge til rette for økonomisk sterke, uavhengige miljøer innenfor journalistikk, forleggeri og kunst.

Men vi trenger flere forslag. Her er to til:

Mindre rigide søknadssystemer vil sette fart i enda flere små og store ideer og prosjekter, som utgjør ryggmargen i den frie kulturlivet i Norge. Hvorfor har man for eksempel den merkelig gammeldagse forutsetning at det kun gis støtte til prosjekter som ennå ikke er påbegynt? Ikke begynn å spille inn plata, søk først!

Kunstfagene i skolen forvitrer, er utvikling som har utløst merkelig lite støy. Hvorfor ikke la kultur være en selvsagt del av SFO/AKS? Ressursene er jo der i mange tilfeller allerede. På skolen til min datter (7) setter de opp en musikal på AKS, laget av en av de ansatte som også er musiker i progrockbandet «Tusmørke». «De tre som bor i et tre!», nynner hun hjemme med umiskjennelig, prog-melodilinje.

Kulturen finnes så å si overalt. Politikerne må være kreative nok til å fange den opp, og dyrke den fram.