VAR VERDEN VIRKELIG SÅ FARLIG? Ja, i den tiden Treholt-saken gjaldt kunne vi ikke se bort fra at sovjetiske styrker i kraft av sin overlegenhet kunne komme til å okkupere Norge eller deler av Norge, skriver kronikkeforfatteren. 

Foto:  Odd Wentzel
VAR VERDEN VIRKELIG SÅ FARLIG? Ja, i den tiden Treholt-saken gjaldt kunne vi ikke se bort fra at sovjetiske styrker i kraft av sin overlegenhet kunne komme til å okkupere Norge eller deler av Norge, skriver kronikkeforfatteren. Foto: Odd WentzelVis mer

Pengene felte ikke Treholt

TREHOLT-SAKEN: Utsagnet «et svik mot oss alle» var juridisk på sin plass og er ikke et gufs fra fortiden, skriver Carl August Fleischer i sin gjennomgang av dommen fra 1985.

||| JEG HAR ALLTID - siden avsløringen av Arne Treholts forbindelse med KGB - ment at Treholt var en brikke i et mye større spill enn det straffesaken mot ham dekker. Spillet omfattet også Norges rettigheter i nordlige områder og det reelle innhold i Norges suverenitet på Svalbard. I tillegg kom Norges posisjon i NATO.

Toppfolk i KGB, som avanserte til generals grad blant annet på bakgrunn av sin innsats i Norge og i relasjon til norske forhold, hadde ikke som oppgave å føre interessante politiske samtaler på tomannshånd med en interessant og hyggelig «venn». Hvis de prioriterte personlige hensyn og vennskapelige følelser overfor Treholt, ville de faktisk gjøre seg skyldige i grove tjenesteforsømmelser.

Deres oppgave var å bruke Treholt som en gjenstand de hadde fått tak i  - for å få mest mulig til Sovjetunionens fordel og til skade for Norge.

NÅR TREHOLT først hadde innlatt seg med KGB-representanter slik han gjorde, var han et objekt for press og påvirkning. Han kunne «pumpes» - kanskje uten at han selv forsto det - både om eventuelle svakheter i norske forhandlingsposisjoner og om hvilke uriktigheter det kunne være mulig å få naive nordmenn til å tro på.

Eksemplene på det siste er mange, men uten at de dermed behøver å skyldes Treholt. Poenget her er bare den risiko han utsatte oss for - forutsatt at generalene i KGB virkelig visste hva de drev med, og hva som var hensiktsmessig for deres eget fedreland.

DET ER IKKE min oppgave å vurdere fototekniske spørsmål, og jeg har heller ikke vært til stede under ransakingene i Treholts leilighet. Likevel vil jeg si det følgende om det rent faktiske i de påstander som er kommet fram den siste tiden: Det kan ikke være fornuftig tvil om at man først må finne ut hva som har foregått, og da spesielt om det er produsert bevis på rettsstridig måte.

Først etter at det er bragt på det rene, kan man ha en fornuftig mening om saken bør gjenåpnes.

NÅR DET GJELDER REALITETEN, er det grunn til å presisere at Treholt i dag ikke er dømt for å ha mottatt penger. Dette er overhodet ikke noe poeng i den straffebestemmelse som var den sentrale i dommen fra 1985. Straffelovens § 90 handler om det å «åpenbare» noe som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet. Å «åpenbare» betyr å meddele dette «noe» til uvedkommende, som KGB og irakisk etterretningstjeneste. I § 90 er det også straffeskjerpingsbestemmelser - som Treholt ble dømt etter - for tilfeller der hemmeligheten er «forrådt» til en annen stat, og når hemmeligheten er «betrodd» den skyldige i tjenestens medfør.

Disse handlingene er straffbare også om de begås helt gratis, for eksempel av en person som sympatiserer med Norges motparter i en eventuell fremtidig militær konflikt.

Paragrafen er ikke begrenset til overlevering av dokumenter. «Åpenbaring» av «noe» kan godt skje uten å levere papir.

HELLER IKKE når det gjelder lagmannsrettens vurdering av den fengselsstraff som var på sin plass - og da lovens maksimum på 20 år - ble pengene trukket inn. Rettens begrunnelse var knyttet til «omfanget av forbrytelsene og skadevirkningene ved dem», samt Treholts høye posisjon i det norske samfunn og bruddene på den tillit som var vist ham.

Lagmannsretten sa her også at «et lite land» i en utsatt sikkerhetspolitisk situasjon» har et sterkt behov for å verne viktige sikkerhetspolitiske og militære informasjoner mot uvedkommende. Og «en høytstående politiker som svikter den tillit som er vist ham, ved å kompromittere hemmelige opplysninger som er ham betrodd, utøver svik mot oss alle».

Denne siste setningen har av og til blitt fremstilt som et slags gufs fra den kalde krigen og som et uttrykk for lagmannsrettens spesielle holdninger. Dette er misforstått. Rettens bemerkninger er et juridisk korrekt og nøkternt uttrykk for innholdet i straffebestemmelsene og da spesielt § 90. Tiltalen mot Treholt var tatt ut på basis av den gjeldende lov av 1947 om «rettergangsmåten i ladssvikssaker».

VAR VERDEN VIRKELIG så farlig i den tiden saken gjaldt? Her burde det ikke være særlig grunn til tvil. Slik verden var, kunne vi ikke se bort fra at Norges sikkerhetspolitiske situasjon var særdeles utsatt - og at sovjetiske styrker i kraft av sin overlegenhet i konvensjonelle våpen kunne komme til å okkupere Norge eller deler av Norge i en fremtidig konflikt.

Et betydelig antall nordmenn kunne bli drept eller havne i konsentrasjonsleir.

Risikoen var åpenbar, og et faktum som kunne kontateres uten behov for å fordele skyld mellom maktblokkene. Treholt ga selv, sammen med Jens Evensen, et bidrag til å fortelle hvor alvorlig situasjonen kunne bli - med redigeringen av en bok om «Atomvåpen og usikkerhetspolitikk» tidlig på 1980-tallet.

Siden det sikkerhetspolitiske og § 90 var så alvorlig, var det rimelig at Treholts forsvarere gikk inn for å hevde at de opplysninger som han skulle ha overlevert, ikke var så viktige at de ble dekket av § 90.

LAGMANNSRETTENS DOM er faktisk nokså «Treholt-vennlig» på endel punkter. Med dette mener jeg at retten vurderte en god del av de dokumenter som Treholt skulle ha «kompromittert» slik at de ikke var dekket av § 90. Lagmannsretten var her til dels enige med Treholts forsvarere og ikke med påtalemyndigheten.

I de tilfellene der det var dissens mellom de oppnevnte sakkyndige om rikets sikkerhet, var lagmannsretten gjerne enig med Willy Østreng og Johan Skogan - som var oppnevnt etter forslag fra forsvarerne. Thore Boye, Bjørn Egge og Frithjof Jacobsen hadde som sakkyndige til dels et strengere syn.

Påtalemyndigheten fikk faktisk bare medhold i at 24 av i alt 50 dokumenter ble dekket av § 90. Treholts forsvarere hadde her vunnet en slags 50 prosent-seier. Men de gjenværende § 90-tilfellene var alvorlige nok til at lagmannsretten fant det riktig å dømme Treholt til det som var lovens maksimum.

Dette skyldtes både omfang og skadevirkning av virksomheten, og at tillitsbruddet var begått av en person i høyt betrodde stillinger som personlig sekretær (for Jens Evensen), statssekretær (også for Evensen) og embetsmann i utenriksdepartementet.

SELV OM ET dokument ikke var beskyttet av § 90 og dermed ikke gikk inn under det som har vært omtalt som spionasje, var det selvsagt ikke tillatt å utlevere opplysningene til KGB.

Poenget er bare at man i så fall slipper unna den strenge «spionparagrafen» og må dømmes etter en mildere straffebestemmelse isteden. (Dette illustrerer den litt pussige bruk av ordet «spion»: Hvis man bare «spionerer på» hemmeligheter som ikke er så viktige at de dekkes av § 90, er man altså ikke «spion» likevel.)

SELV OM PENGER ikke er avgjørende for straffbarheten, kunne «pengebeviset» selvsagt være et moment i bevisvurderingen angående omfanget og viktigheten av det Treholt hadde gjort - og hvor høyt verdsatt han hadde vært av KGB. For forsvarerne har det også vært et poeng at mesteparten av de populært sagt svarte pengene skulle stamme fra Irak og ikke fra Sovjetunionen.

Man kan imidlertid ikke behandle bevisdømmelse i en rettssak som om det er en serie logiske slutninger på nivå med et regnestykke i ungdomsskolen, der summen blir uriktig hvis ett av tallene i regnestykket er feil.

Lagmannsrettens bedømmelse av Treholts skyld og omfanget av virksomheten berodde på en samlet vurdering av flere beviser  - inklusive hva Treholt selv hadde forklart til politiet.

I BETRAKTNING AV AT Treholt delvis gikk tilbake på det han hadde forklart til politiet, måtte retten foreta en grundig vurdering av avhørssituasjonen.

Under selve saken argumenterte Treholt til dels aktivt med at han hadde levert ut dokumenter. I tiden som ambassaderåd i New York skulle han og Zjizjin ha utvekslet dokumenter. Retten godtok imidlertid ikke at Treholt hadde fått noen dokumenter av interesse til gjengjeld. Det var ikke praksis i KGB å levere ut likeverdige dokumenter til agentene. Og slike dokumenter var ifølge Treholts sjef heller ikke blitt levert til FN-delegasjonen av Treholt.

SKAL MAN VURDERE lagmannsrettsdommen av 1985, må man altså se på differansene mellom det Treholt selv hevdet og det retten fant bevist.

Dette gjelder også selve «pengebeviset». Rent skjematisk kan det deles i tre: polititjenestemennenes forklaringer om hva de fant, fotografiene og andre opplysninger om Treholts økonomi, inklusive hans egne forklaringer. Treholt forklarte selv under bevisopptak i 1986 med sine forsvarere Arne Haugestad og Alf Nordhus til stede at konvoluttene lå i kofferten som vist på et av bildene.

Uenigheten gjaldt hvor mye penger det var, og spesielt hvor mye som stammet fra KGB. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket i 1988 at det ifølge polititjenestemennene var funnet 10 000 dollar ved den første ransaking i 1983, «dvs. ca. 3 000 dollar mer enn Treholt erkjenner kan ha vært i den».

Ved den annen ransaking «er uoverensstemmelsen 3 000/4 000 dollar av totalbeløpet» (som ble antatt å være 30 000).

RENT HYPOTETISK kan vi tenke oss den situasjon at lagmannsretten i 1985 hadde ment at ingen av de opplysninger som Treholt etter rettens syn hadde overlevert var så viktige at de var beskyttet av § 90. Treholt ville i så fall ikke ha blitt dømt etter denne paragrafen. Andre punkter i tiltalen ville imidlertid blitt stående igjen.

Spesielt gjelder dette § 121, som handler om offentlig tjenestemann som bryter sin taushetsplikt. Selv om strafferammen her er langt lavere, er vi også her innenfor det loven betegner som forbrytelser. Tidligere brukte denne paragrafen en formulering om det som var «betrodd» vedkommende i tjenesten. Realiteten er stadig den samme.

Treholt ville altså  - hvis man ikke hadde brukt § 90 - også i en slik situasjon blitt dømt for kontinuerlig forbrytersk virksomhet i strid med Norges interesser og til fordel for våre mulige motparter i politiske og militære konflikter. Lagmannsrettens vurdering av de viktige stillinger han var betrodd, og bruddene på den tillit han var blitt vist, ville vært den samme.

DET ER RIMELIG SANNSYNLIG at retten også her ville anvendt lovens maksimum, som ville være tre år pluss 50 prosent og således fire og et halvt år.