Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Penger, identitet og euro

Euroen ble i år innført i elleve europeiske stater. Mange har hevdet at dette var den største hendelsen i europeisk historie siden Berlinmurens fall. Det er ikke tvil om at mye vil endres som en følge av innføringen av euroen: Det har blitt sagt at de elleve landene kan stå i fare for å miste sine nasjonale identiteter eller i alle fall deler av dem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slike utsagn peker på at det er et tett forhold mellom en stats penger og innbyggernes identitet. Det er derfor grunn til å spørre om det virkelig er et slikt forhold mellom penger og identitet, hvor sterkt det er, og hvilke konsekvenser innføringen av euroen kan få for identiteten til befolkningen i de landene det gjelder.

Dannelsen av nasjonale identiteter er en komplisert affære. Ulike virkemidler blir tatt i bruk for å skape et bilde og en forståelse av nasjonal enhet og samhold. Målet er å forme et rammeverk for felles nasjonale minner og verdier. Det kan ikke være tvil om at også pengene, dvs. deres utseende og hva som preges på dem av bilder og symboler, også har vært og er en del av denne nasjonale retorikken. Penger er ikke bare et tydelig tegn på verdier, men kan også ha en funksjon som identitetsskaper. Stater har anvendt penger som et virkemiddel i styrkingen av innbyggernes tilhørighet til staten. Slik kan pengene settes inn i en nasjonal identitetsdannende prosess.

Det finnes i det minste to viktige aspekter ved spørsmålet om forholdet mellom penger og dannelsen av identiteter. Det sentrale spørsmålet er: Hva gjør penger velegnet i en identitetsfremmende hensikt? For det første er pengene viktige som formidlere av nasjonale symboler. Pengenes utseende er ofte preget med nasjonale symboler som landskap og ikke minst nasjonens store menn (og noen kvinner). Med andre ord er pengene med på å vise folket det typiske ved nasjonen, og dette nasjonale budskapet kan spres til hele befolkningen. For det andre understreker pengene statens suverenitet. Pengene er kun brukbare innenfor statens bestemte geografiske område, og staten har råderetten over dem. Samtidig blir det satt et klart skille mellom et «vi» som har og kan bruke dem, og «de andre» som ikke har. Denne distinksjonen mellom «oss» og «dem» er svært sentralt i identitetsutformingen.

I tillegg til disse to momentene er det viktig å legge vekt på at man kan endre pengenes utseende slik at de passer inn i tiden med hensyn til hvilke symboler og helter som er avbildet. Dersom noen symboler er mer egnet i en periode enn andre, ja, så kan man forandre pengenes utseende. Et iøynefallende eksempel på dette kan hentes fra Øst-Europa. Etter kommunismens fall ble de østeuropeiske landenes penger endret. Åpenbare kommunistiske motiver ble erstattet med like entydige nasjonale, og «forbudte» nasjonale helter ble tatt til heder og verdighet igjen. På denne måten fikk man tatt avstand fra det tidligere regimet, og innledet en ny tidsregning. Slik sett kan man si at endringen i første rekke hadde en politisk hensikt. De nye sedlene skulle markere et farvel til den totalitære kommandoøkonomien og sementere det liberale markedsøkonomiske systemet.

Men endringene hadde også andre sider som er vel så viktige i en identitetssammenheng. De nye pengene ga en mulighet til å framheve tradisjonen fra den pre-kommunistiske tiden samtidig som de skapte nye myter og forestillinger. Ved å trekke lange historiske linjer gjennom symbolbruken på pengene, ble det fremmet en forståelse av kommunisttiden som noe unaturlig - en parentes i historien. Med revolusjonen i 1989 og nye penger som et symbol, ble det trukket en linje fra mellomkrigstiden fram til 1989, og det ble gitt et inntrykk av at den naturlige tilstand igjen var opprettet.

I forbindelse med innføringen av euroen har tyskernes forhold til marken stadig blitt nevnt. Det tyske tilfellet er kanskje det klareste og mest brukte eksempelet på pengenes funksjon som identitetsskaper. Grunnen til at tyskerne føler så mye overfor sin valuta er først og fremst at andre verdenskrig ikke etterlot mange brukbare nasjonale symboler. Historien var korrumpert, og nasjonale krigshelter var utelukket. Å knytte den nye tyske identiteten til pengene var derfor en mulighet som ikke tråkket andre på tærne og gjorde dem «spiselig» for resten av Europa.

Likevel kunne ikke D-marken fungere som identitetsfremmende med mindre den var suksessfull. Uten «det tyske økonomiske under» er det vanskelig å forestille seg at marken ville ha blitt et så samlende nasjonalt merke som den ble. Det er derfor rimelig å hevde at en nasjonal pengeenhets identitetsskapende evne i stor grad er avhengig av valutaens styrke og i hvilken grad velstand blir knyttet til den.

Til tross for at D-marken har vært sterk, og tilknytningen til den kanskje sterkere, er det likevel ting som tyder på at noe er i endring. Først og fremst har tysk ungdom blitt mindre opptatt av marken enn det eldre generasjoner er. Dette kan ha sammenheng med at det er i ferd med å vokse fram en ny generasjon som ikke har det samme forhold til andre verdenskrig som sine foreldre og besteforeldre, og kan derfor finne andre samlende symboler. En annen forklaring kan være at de unges forhold til en europeisk identitet er sterkere. Den nasjonale tilhørigheten er ikke lenger den eneste, men man har flere overlappende identiteter. Likevel har tyskernes tradisjonelt sterke tilknytning til marken blitt sett på som et mulig hinder for innføringen av euroen og en mulig grunn til at europrosjektet ikke vil lykkes. Men hvis man tar forbehold om at tyskernes syn på marken er i endring og at euroen vil bli en suksess, er det liten grunn til å anta dette.

Her er vi nemlig inne ved kjernen av nasjonal identitet, og hvordan den fungerer. Det er ikke slik at identiteter er dannet en gang for alle. En slik tanke er det lett å henfalle til. I større grad må man se på identiteter som noe omskiftelig og i konstant endring.

Jeg har pekt på at pengene kan ha en funksjon som identitetsskapere og at identiteter er foranderlige og i konstant utvikling. Et spørsmål som melder seg er hvordan innføringen av euroen vil påvirke det europeiske identitetskartet. Vil vi i framtiden se en klarere og mer markant europeisk identitet som tar over for den nasjonale? Et viktig forhold som i vesentlig grad må oppfylles for at euroen skal kunne spille en avgjørende identitetsskapende rolle, er hvorvidt den bringer befolkningen økt levestandard og «gode tider».

Sett at euroen blir en suksesshistorie, vil vi da oppleve en situasjon hvor de nasjonale identitetene blir svekket til fordel for en europeisk? Mye taler for at de svekkes, men det er vanskelig å se for seg at de vil bli borte. Like vanskelig er det å forestille seg en altoverskyggende europeisk identitet. Til det finnes for mange andre forhold som skiller oss fra hverandre. På den andre siden skal vi ikke utelukke at graden av overlappende identiteter, dvs. at man samtidig føler seg både som pariser, franskmann og europeer, vil bli styrket.

Når det er hevdet at identiteter ikke er konstante, men forandrer seg med endrede tider, må det også sies at identitetenes symboler heller ikke ligger fast. Nye symboler kan dannes og gamle miste sin verdi. I vår del av verden hvor kredittkort og andre elektroniske betalingsformer stadig griper om seg og tar over for pengene, er det naturlig at dette har betydning for vårt syn på og forhold til pengene. I en identitetssammenheng er det derfor et spørsmål om ikke pengene vil komme til å miste mye av sin funksjon som identitetsskaper. I et slikt perspektiv er det kanskje ikke grunn til å frykte at euroen vil kunne omdanne europeernes identitet i så stor grad som det er blitt hevdet.